Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

Statoil i Keiseruds nye klær
av Øyvind Berg

Etter omfattende kampanjer for etisk bevisstgjøring av næringslivet, er det interessant å se hvordan moralen forvaltes i praksis og full offentlighet – som i denne sammenhengen betegner en bortimot dritings offentlighet?

Et OL av fjell

Statoil ble nylig ilagt en bot for «ulovlig påvirkningshandel», eller korrupsjon. Tidligere hadde Statoils egen rapport om Iran-skandalen, skrevet av advokat Erik Keiserud, konkludert med at det ikke var grunnlag for slike reaksjoner. Samtidig fastslo rapporten at konsernledelsen hadde forbrutt seg mot selskapets «etiske regler».

Den såkalte Keiserud-rapporten er et forsvarsskrift på 64 sider, skrevet på oppdrag fra Statoil og mafiost rundhåndet honorert. Hensikten med rapporten var, som det heter i mandatet, å «bistå selskapet i forbindelse med den etterforsking som er iverksatt av Økokrim». Det er altså et juridisk partsinnlegg, og de rettslige vurderingene er selvsagt farget av oppdragsgivers interesser. Å klargjøre hva som faktisk foregikk mellom Statoil og enkelte av selskapets iranske forbindelser har åpenbart vært av underordnet betydning og sannsynligvis i strid med mandatet. Betegnende i denne forbindelse er følgende setning, fra rapportens side 5: «Statoils styre har gitt uttrykk for et klart ønske om at saken skulle bli utredet i sin fulle bredde for å få «full klarhet».» – Med svart gullglimt i øyet satte forfatteren «full klarhet» i hermetegn, for at uttrykket ikke skal oppfattes bokstavelig, men som en intetsigende klisjé.

Fra første side røper Keiserud-rapporten en fundamental angst for å klargjøre det gitte korrupsjonskomplekset med rene ord for penga. Denne angsten ytrer seg ved syntaktisk fortrengning og semantisk fortielse av sakens problematiske kjerne: Det er ikke mulig å renvaske Statoil. Ubehagelige og ubestridelige kjensgjerninger har lekket ut, og kan ikke benektes. Følgelig valgte rapportskriveren en retorikk basert på tåkelegging og sandpåstrøing. Disse taktiske manøvrene vil ikke, hvis de lykkes, virke eksklusivt tilbakeskuende. Tvertimot vil de skape kommunikativ presedens og gi juridisk dekning for det overordna strategiske siktemålet, ved at det som nå renner ut i sand etterhvert danner rettsvern og demmer opp for nye lekkasjer.

En slik tilnærma rettslig immunitet vil selvsagt bety mye for Statoil som bedrift generelt, og for konsernledelsens framtidige handlefrihet spesielt. Uten et slikt overordna og strategisk siktemål ville det vært umulig å forsvare, eller å begripe, rapportens ofte ekstremt misvisende, syltynne og/eller gjennomsiktige argumenter: Både for Statoil og for advokat Erik Keiserud er det høy omdømmerisiko forbundet med hyppig uthuling av åpenlyst retoriske figurer, som for eksempel de karakteristiske bortforklaringene, eller den glatte ansvarsfraskrivelsen på vegne av konsernledelsen, noe som gjerne ytrer seg pleonastisk, eller intetsigende, for eksempel i denne sirkelslutninga fra side 2:

Ledelsens holdning og direkte involvering i avtaleinngåelsen førte til at saken ikke ble undergitt en forsvarlig behandling i henhold til Statoils interne regelverk. Dette medførte at ledelsens beslutning om å inngå en avtale som innebar bruk av Hashemi som konsulent ble truffet på et mangelfullt faktisk grunnlag.

Med andre ord: Siden toppsjefen Olav Fjell allerede hadde sagt A, ble eventuelle B-momenter underslått, og dette underslaget medførte at Olav Fjell allerede hadde sagt A, selv om han faktisk burde holdt kjeft og lært seg hele alfabetet.

Det er som å overvære en gigantisk ikke-begivenhet, et OL av fjell. Ellers har folk lett for å snuble i småstein, ikke i fjell. Den steinen vi ikke kan løfte, lar vi helst ligge, og i et OL av fjell kan ikke norsk grunnfjell matche de sveitsiske alper. Likevel ruver det, og det rager høyt over for eksempel skatteparadiset Cayman Islands, der det høyeste punktet befinner seg 43 m.o.h. og heter The Bluff, eller Bløffen: Hva er et skatteparadis? Det er den offisielle norske betegnelsen på fristater for en korrupt justis. I et skatteparadis kan global kapital flyte fritt ned i bunnløst mørke brønner, som mafiamobsteren Meyer Lansky designa tidlig på 1930-tallet.

Med uvitende uvilje

Samtidig som det skandaløse bortforklares og ansvaret pulveriseres, blir de ansvarsløse handlingene bagatellisert og til dels latterliggjort, som om de ble utført med uvitende uvilje: Hårreisende normbrudd virker mindre graverende, hvis det kan etableres et inntrykk av at ingen hadde til hensikt å opptre korrupt. En kan for eksempel agere uvitende, og i Keiserud-rapporten framføres godtroenhetens argumenter med så stor kraft og fylde at konsernledelsen virker fullstendig bevisstløs. Eller hva skal vi si om noen som skriver under en avtale om å betale 105 millioner kroner, og som etterpå hevder «at de enten ikke var oppmerksom på hvem som var angitt som avtalemotpart, eller at de på det tidspunkt iallfall ikke satt med nærmere opplysninger om selskapet»? (s. 26)

En opplagt slutning vil være at disse menneskene vitner falskt, og som nevnt er det en viss risiko knyttet til Keiserud-rapportens retoriske metode, i og med at de log(r)iske krumspringene lett slår kontra: Svært få mennesker vil feste lit til sannhetsgehalten i påstandene, og de aller fleste vil trekke motsatte konklusjoner og anse de 105 millionene som en ren – litt lavere på samfunnsstigen heter det skitten – bestikkelse.

Men det er kanskje mulig å kaste blår i øynene på folk? I Keiserud-rapporten blir «Statoils etiske regelverk» anvendt som forvirrende humbug, tåkepreik og kråkemål og uetterrettelig flisespikkeri. Riktignok betegnes dette regelverket som «noe uklart» (s. 55) – i all sin villrede framstår «Statoils etiske regelverk» likevel som strengere enn straffeloven: Rapporten konkluderer nemlig med at konsernledelsen har forbrutt seg mot førstnevnte, men ikke mot sistnevnte, samtidig som det eplekjekt hevdes: «I nærværende sak er det manglende etterlevelse av de etiske reglene på ledelsesnivå som er tema.» (s. 55.) Dårlig moral er som kjent ikke straffbart.

Men dette handler ikke om dårlig moral. I likhet med Statoils ledelse må advokat Keiserud tilhøre den eliten, som hever seg over og handler hinsides godt og ondt.

Samfunnseliten viser rompeballer

Den fundamentalt amoralske solidariteten mellom aktørene i dette samfunnssjiktet blir tydelig i de etiske overveielsene, hvor Keiserud-rapportøren ikke blotter noen begreper om hva som er god eller dårlig moral. Kort sagt omtales det uetiske ved hele affæren på side 55, hvor det angis tre tvilsomme forhold:
1) At «det ikke var kjent eller undersøkt nærmere hvem som var den formelle avtalemotparten» – altså en hodeløs forretningspraksis.
2) At det ikke var foretatt «en vurdering av omdømmerisiko» – altså at avtalen, hvis den ble kjent, kunne gi Statoil dårlig rykte.
3) At avtalen kunne «komme i konflikt med Statoils interesser» hvis politiske endringer i Iran skulle svekke kontraktspartnerens posisjon – altså en sleivete risikovurdering.

I den grad disse tre punktene handler om etikk, dreier det seg utelukkende om selskapsinterne forretningprinsipper. Det står ikke ett ord om de grunnleggende moralske dilemmaer som stadig vekk må oppstå i næringslivet, når noe som er i selskapets interesse ikke gagner samfunnet, menneskene, kulturen og/eller naturen.

Det heter seg at anledning skaper tyv. Og den som ikke har anledning, kan trygt sole seg i sin gode moral. Hvis vi kunne stole på Keiserud-rapportens etiske vurderinger, ville det vært riktig av konsernledelsen å opptre korrupt, dersom Statoil nøt godt av korrupsjonen og man skjulte sine spor.

Med andre ord gjorde ikke Statoils ledelse noe galt, de gjorde noe dumt og ble tatt med buksa nede. Og nå skal de etterforskes i USA, hvor ordtaket lyder: The higher an ape climbs, the more he exposes his bald ass, på norsk: Jo høyere en ape klatrer, desto mer vifter den med sin solbrente rompe.

Derfor gir det mest innsikt å betrakte disse fenomenene nedenfra. Derfor burde også blotterne der oppe lytte mer medgjørlig til hva vi mener å skimte her nede fra jungelen, når de mooner sine breie bakballer i Keiseruds nye språkdrakt.

Men deres ord er ofte bitre
men de eier ikke skam
men de grabber mange kilo
men de nekter folk ett gram.

Show, don't tell

Keiserud-rapporten avslører en moralsk revnende likegyldighet, som åpner et stygt gap i legitimiteten. Gjennom denne sprekken virker rapporten som et flengende velorganisert kriminelt aktstykke, det er som om forfatterens velrenommerte advokatpraksis rives med i prosessen og blottlegges som lyssky virksomhet.

Slik blir rapporten i seg selv et eksempel på det litterære stilgrepet som kalles showing, v. telling: Det handler ikke bare om korrupsjon, men det korrupte fenomen utspiller seg framfor leserens øyne og vitner om at fete honorarer er god smøring. Kan det være derfor Keiserud-rapporten var så lett å svelge for offentligheten? Sannelig om jeg veit, men den glei så og si rett ned, fulgt av en og annen overflatisk merknad. Nevnte noen den åpenbart korrupte grunntendensen? Hvis ikke – øker mediene sin innflytelse ved å opptre som et mer og mer velsmurt apparat for de innflytelsesrike?

Publisert 19. august 2004 | Til toppen av siden