Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kεre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Essay

Det handler uansett om moral
Om Anne Oterholms tilfeldigvis begjζr og Etter kaffen
av Trude Marstein

Begrepene vi bruker når vi omtaler litteratur, kan bety hva som helst. Jeg kan si at romanene til Anne Oterholm er helt flate. Jeg kan si de har en enorm dybde. Hva er klangbunn, overflate, dybde i en roman, hva betyr det at den er triviell, dramatisk, kjedelig? Hva sier «presist» om en tekst? «Blodløst»? «Stilistisk konsekvens»? «Intensjonsløst», «uanstrengt», «forførende», «utfordrende»?

Anne Oterholms to siste romaner, Tilfeldigvis begjær og Etter kaffen, handler om henholdsvis Tyra og Hanne. Tyra i Tilfeldigvis begjær har tilsynelatende planer om en hendelsesløs, gjerne sexfri sommer, men drar på hyttetur med kusinen Lise og hennes ektemann, og har sex med flere, blant annet kusinens ektemann. Hanne i Etter kaffen lar seg forføre av kjæresten til sin nittenårige datter Julie, Henrik.
     Disse romanene har fått anmeldelser med formuleringer som «og det skal etter hvert vise seg at dette blir et farlig spill ingen av dem aner rekkevidden av», «[det] smaker av triviallitteratur og hadde også falt på plass i en nyere norsk såpeserie», «boken [er] forførende og perfekt lesning for hete og susete sommerdager» og «Hva med litt kriblende utroskap i sommer?»
     Anmelderne blander triviallitteratur med det trivielle, det er en stor misforståelse. Handlingen i Oterholms romaner er triviell, men handlingen i triviallitteratur er sjelden triviell. Triviallitteraturen er triviell i litterær forstand, men handlingen er som oftest romantisk, dramatisk, utroverdig, fjern fra virkeligheten. I triviallitteratur er det formen, framstillingen, som er triviell. Formen er aldri triviell i Oterholms romaner.

Espen er helt oppe ved veien med gressklipperen. Fullstendig oppslukt? Jeg går ned og rundt huset igjen. Det er tydeligvis ingen som fullfører det de setter i gang. I hvert fall ikke før etter lang, lang tid. Vi slår plenen … Og vi skal grille, men ikke ennå! Og så kommer Fredrik … Grille med Fredrik? Jeg lukker øynene. Arkitekten vår. Han vil grille. Jeg går opp på terrassen igjen. Setter meg. Tar opp ukebladet til Lise. Åpner det. Elle melle skipet går. Ut i år. Rygg i pang.
     (Tilfeldigvis begjær)

På hvilken måte skulle Oterholms romaner likne kioskromanen; ved at de handler om begjær og en viss tilfredsstillelse av begjær? Bøkene er jo frie for rene klisjeer og sjablonger. De tegner heller ikke opp entydig vakre og entydig sørgelige og entydig uhyggelige tablåer, slik det er typisk for kioskromanen. Det romantiske avromantiseres, det dramatiske fader ut, og framstillingen av hver tanke, handling, replikk er fullkomment troverdig, knyttet til virkeligheten, den virkelige virkeligheten. Og man vet aldri helt hvilken situasjon eller stemning man har foran seg. Det er det sjelden tvil om i litterært svake romaner.
     I Vinduet 1/2003 har Anne Oterholm et essay om sin romanestetikk. Hun skriver: «Det finnes ingen såkalt klangbunn i romanen. Overflate derimot.» Klangbunn som delvis synonymt med dybde? (Men romanene har dybde uten bunn!) Det i romanene som er konkret og håndgripelig, klart og tydelig, er bare overflate. Dybden, underteksten, klangbunnen er ikke der, eller den kan ikke pekes på. Ingen kan si hva som står mellom linjene. Det er derfor det er så vanskelig å si noe om bøkene – underteksten er så utydelig, og på en måte kan man absolutt bli i tvil om den er der, men på en annen måte mener jeg at man ikke kan det. Jeg ville trodd at hvis man leser dem som kioskromaner, vil man (i tillegg til en overflod av rester?) sitte igjen med en rekke mangler; oppfatte bøkene som svært uferdige. Eller misforståtte.
     I litterært svake bøker er det ikke bare overflate. Det er solid klangbunn og skrikende undertekst. Og stor skrift mellom linjene. Det er gjerne et én til én-forhold mellom overflate og dybde … Den delen av overflaten svarer til / hører til den dybdebiten … X betyr y. Det påstås at det er mer enn overflaten. Tekstens mening er entydig, eller flertydig med gitte alternativer med gitt sannsynlighet. Forventninger blir innfridd. Historier og samtaler blir forløst og sluttført, ting henger sammen på en ikke-sannsynlig måte.
     Jeg har pleid å si om en entydig tekst at den er flat. Poenget er at uansett hva man må kalle det – det er mye mer i Oterholms romaner, uklart, underlig, udefinerbart. Og dette kan jo ikke helt løsrives fra flatheten. I én forstand er virkelige dialoger flatere enn typiske fiktive, men i en annen forstand har de flere plan. Virkelige dialoger er ofte svært meningsløse. Typiske fiktive dialoger dirrer av mening. Påklistret lettfattelig mening. Tekst og undertekst står i et klart og tydelig forhold til hverandre. Antydningene kan telles, og det er gitt fastlagte svar på hva de betyr. Virkelighetens dialoger er flate, platte, og slik er også Oterholms dialoger, men i sin flathet sier (antyder, men svært, svært uklart og flertydig) de mye om personene. Og mennesker generelt.
     Oterholm skriver i essayet om en dialog i Tilfeldigvis begjær at den «oppleves som akkurat som i virkeligheten. Glir umerkelig inn i den glatte overflaten». Men når noe i litteraturen oppleves akkurat som i virkeligheten, oppleves ikke teksten som glatt … Jeg tror at når leseren tror at hun opplever noe akkurat som i virkeligheten på en glatt og motstandsløs måte, opplever hun egentlig at det er akkurat som i så mye annen litteratur, og det skjer ikke når man leser Oterholms bøker. Jeg ville tro at leseren vil kunne kjede seg fordi hun går glipp av hva Oterholm faktisk gjør, eller at hun vil fryde seg over opplevelsen av at det faktisk er noe faktisk så sjeldent som akkurat som i virkeligheten, og det er ikke så lite. Å gjengi/konstruere dialoger om hva det er riktig og ikke riktig å gjøre når man ikke skal gjøre noen ting på en terrasse om sommeren, er ikke glatt og enkelt. Eller beskrive en persons tanker idet hun hengir seg til datterens kjæreste.
     De lettvinte og glatte dialogene og refleksjonene i de virkelig overflatiske romanene er ikke virkelighetsnære, men man kan lett tro det, fordi de er nær en typisk fiktiv virkelighet; man har lest liknende før.

Men det interessante er jo virkelig ikke å skille disse romanene fra triviallitteraturen. Man bør prøve å si noe om det som gjør bøkene mer enn gode. Men selv de få anmeldelsene med tilløp til noe interessant klarer ikke, med unntak av et par, å komme noe særlig lenger enn til å mene at romanene ikke romantiserer og forskjønner virkeligheten, at det er det trivielle, alminnelige som behandles. Oterholms romaner er mer enn det. Det er mange bøker som er mer enn det. Anmelderne sammenlikner bøkene med den prototypiske, dårlige romanen, men uten å evne å si noe om det unike ved dem.
     Hver gang jeg tror jeg er i ferd med å tenke noe vesentlig om Anne Oterholms romaner, glipper det vesentlige unna og viser seg å være banalt. Anne Oterholm burde egentlig være blant de første jeg forsøkte å skrive om, fordi bøkene hun skriver, er blant de som interesserer meg mest. Jeg har aldri våget. Det er så vanskelig. Jeg forstår i så altfor liten grad hvordan hun gjør det hun gjør i bøkene sine. Alt jeg vil si om dem, viser seg å være selvsagtheter, og nettopp det tror jeg er betegnende. Eller det viser seg å være noe jeg kan si om alle de bøkene jeg syns er gode. Men hennes har noe mer og annerledes. I hvert fall er de mer ekstreme enn andre litterært gode bøker. Så helt kompromissløse. Forfatteren er fjern fra all redsel for å bli misforstått. Så jeg får trang til å bruke klisjébetegnelsene «modig» og «farlig» om bøkene. Hun utsetter seg for en reell risiko. Det er med en sånn kompromissløshet, som kan forveksles med og kanskje også inneholder en porsjon likegyldighet og arroganse, at litteraturen blir kunst.

Handlingen i de to romanene er klar og enkel, nesten grensende mot det banale. Det er i framstillingen av hendelser og handlinger og framføring av tanker og replikker at romanene blir kompliserte og mangetydige. Men på den annen side forblir de enkle også her. Det er noe både intelligent og naivt i alt som gjøres og sies og tenkes. Men aldri helt eller bare verken det ene eller det andre. Noe liksomklokt, eller liksomnaivt. Klokere og mer naivt enn man oppfatter. I dette ligger det dristige, «farlige». Uplassert og udefinert klokhet og dumhet. Aldri snev av helgardering eller et aldri så lite sikkerhetsnett noe sted. Leseren får ingen som helst veiledning i når hun skal mistro eller håne og når hun skal anerkjenne eller i hvert fall godta jegpersonen. Man kan komme til å trekke forfatteren inn i vurderingene og tolkningene.
     Gang på gang lurer jeg på om noe er tåpelig eller smart; og en klarhet i den følelsen, en bekreftelse på det tåpelige eller det smarte, ville begge deler svekket teksten, men jeg får aldri klarhet. Bøkene får meg til å føle meg dum. Dum over det jeg forstår og dum over det jeg ikke forstår, dum fordi jeg blir engasjert, og dum når jeg er helt uinteressert. Og jeg har følelsen av at forfatteren på den ene siden har full klarhet og kontroll, og på den annen side er like i villrede som leseren.
     Jeg får følelsen av at forfatteren knapt forholder seg til teksten, at forfatterens meninger på en måte ikke har noen som helst innflytelse på personene og handlingene. Likevel blir det veldig konstruert å påstå at forfatteren er fraværende i en så litterær tekst, veldig feil, misvisende. Forfatteren har vært der, med ren og klar intelligens og kunstnerisk evne (men ikke med holdninger og meninger? … jo, men brukte dem ikke, viste dem ikke), og så trakk hun seg tilbake, satt på avstand og betraktet hvordan det gikk. Jeg trenger ikke forestille meg at personene handler og tenker uten forfatterens vilje. Heller ikke at forfatteren ikke aner resultatet av det hun skriver. Heller tenker jeg vel at hun har en ekstrem litterær kontroll. Og at det ligger i det litterære at det alltid kommer mer med på kjøpet. Idet hun har skapt det litterære uttrykket, utvider teksten seg. Og forfatteren kan overraskes da, bør kunne overraskes – det ble faktisk mer og enda bedre enn hun hadde kontroll og oversikt over. Hun hadde regnet med ekstra effekter, men ikke hvor mange og hvor sterke de ville være. For selve det som gjør teksten litterær, kan hun jo ikke utforme nøyaktig, bare ha en anelse om.

I dårlige romaner kan en moral forfatteren ønsker å framføre, ligge opplagt i jegets tanker eller replikker. Tankene framstilles gjerne som interessante og vesentlige for handlingen, eller det motsatte – men hvilken rolle de spiller, er tydelig og avklart. I litt bedre romaner forsøkes dette unngått, men ofte sniker det seg likevel inn litt for tydelige meninger og holdninger, til forveksling lik forfatterens egne, eller de opplagt motsatte, eller forfatteren er så redd for at så skal skje at han helgarderer seg og tydeliggjør at ingenting i romanen er av fornuft eller verdi: Ingenting må tas alvorlig. Det kan også bli flatt, på en annen måte. Uforpliktende, verdiløse bøker som ikke handler om noe, på noe plan. Usikkerheten må alltid være der. Man må kunne mistro forfatteren. Forfatteren er helt fristilt i forhold til personene. I dette er Oterholm suveren.
     Jeg har en følelse av en umenneskelig kontroll og oversikt (men, som før nevnt, bare i én forstand). Det fins ingen logiske brister. Ingen tvil når det gjelder det litterære. Sånn sett er det glatt. Sånn sett er det motstandsløst. Jeg mistror ikke teksten som litterært verk. Aldri en feilberegning. Aldri en overdrivelse. Annet enn den overdrivelsen som viser seg ikke å være en overdrivelse fordi virkeligheten og menneskene i den viser seg å være langt mer ekstrem, mer latterlig, grotesk, tåpelig, overdreven enn jeg trodde. Det må overdrives på den riktige måten! Forskyves i riktig retning; det fins mer enn to retninger. Jeg tenker: Dette er for ekstremt. Men det er ikke det. Og her vekkes fryden, forakten, ømheten. Empatien. Og det er ikke fordi jeg lever meg inn i personene (selv om jeg skal innrømme at det hender jeg gjør det). Det er den skapte forestillingen som beveger. Inntrykket. Tekstens hendelser og handlinger og replikker og tanker representerer virkelighet, er ikke virkelighet. Det er jo etteraping. Av noe litt uklart og ikke lett og forstå, men veldig alminnelig. Av noe litt dumt og morsomt, men så merkelig vesentlig. Hilde Stubhaug skriver opplysende uklart i sin anmeldelse av Etter kaffen:

De er nesten karikaturer, personene til Oterholm. De er så ekstreme, og nesten alltid usympatiske. Likevel lar de seg ikke avfeie som bare det. Det er alltid noe jeg forstår, alltid noe jeg kjenner meg igjen i. Alltid et eller annet som gjør dem til noe annet, mer.

Hva er definisjonen på parodi? På karikatur? Det å gjengi det typiske, er det å karikere (og igjen: Jeg mener i forhold til virkeligheten, ikke litteraturen / det fiktive)? Må det overdrives? Å virkelig ta inn over seg hva folk sier til hverandre når de sier helt alminnelige ting … og hva du selv i enkelte situasjoner lett kan finne på å si … jeg kan ikke ta det inn over meg. Man får litt forakt. For mennesker generelt. Og litt selvforakt. Et ønske om å være renere, klarere, klokere. Uten så mye overflødig, så mye rester, så mye fyllstoff, så mye mangel på mening!
     Anne Oterholm sier i det nevnte essayet:

Jeg parodierer meg selv og en haug med andre. Absolutt. Men så er spørsmålet: er det egentlig parodi? Er det parodi eller er det faktisk reinspikka realisme?

I en anmeldelse blir dialogscenene i tilfeldigvis begjær sammenliknet med reality-serien Big Brother: «Man stuer sammen et knippe irrelevante mennesker som ikke har noe å ta seg til, og så nedtegner man ord for ord det de sier og gjør for å få tiden til å gå.» Jeg har sett Big Brother-serien, og syns ikke sammenlikningen er treffende. Scenene og dialogene blir for ekstreme, utroverdige (selv om jeg virkelig tror personene på uhyggelig vis er seg selv, ekstremt). Og uutholdelig kjedelige. Men jeg sliter jo når jeg skal forklare de opplagte forskjellene mellom et tenkt opptak av f.eks. to virkelige Hanne og Henrik fra Etter kaffen (som nettopp kunne vært akkurat slik, selv om det er vanskelig å tro det, helt til man ser hvor opplagt det er) og Oterholms fiksjon. Ligger kunsten i å se det og klare å gjengi det? I prosessen? I å plassere det som litteratur, kunst? Nei, det er jo stilisert, konstruert. Det er jo en utvelgelse. Alt er ikke med. Og noe blir lagt til. Det settes i en sammenheng. Det gis mening. Det gjøres litterært, jeg kan ikke forklare det. Det er virkelighet og det er litteraritet, på den ene siden motsetninger, på den andre siden ikke. Elementer fra millioner av valgmuligheter kobles. Forfatteren er ingeniør, setter sammen konstellasjoner, konstruerer situasjoner. Eller forsker. Se hva som skjer hvis. På en måte er ingenting egentlig tilfeldig.
     Tyra og Hanne kunne ha funnes i virkeligheten. De kunne ha vært nøyaktig slik de er i bøkene, sagt og gjort og tenkt det samme. Men de fins ikke i virkeligheten. Og hvis de hadde funnes i virkeligheten, hadde vi ikke visst en brøkdel av hva vi vet om dem. Ikke engang om vi selv hadde vært Hanne eller Tyra, hadde vi visst så mye om oss selv som vi vet etter å ha lest romanene. Selvfølgelig hadde vi på en måte visst mer, for romanene er utsnitt, og Tyra og Hanne er langt fra pålitelige i sine jegframstillinger. Men vi hadde ikke hatt overblikket, distansen, den litterære usikkerheten. Og som betraktende personer av virkelige Tyra og Hanne er det heller ingen grunn til at vi skulle hatt denne distansen. En avstand som ville lukket oss ute, ja, men vi ville ikke fått noe som kunne likne en litterær framstilling av bevissthetene.

Det sterkeste i Oterholms romaner er det realistiske, naturlige, virkelige, men samtidig hele tida estetiske. En nytelse i setningen. Virkelighetsgjengivelse henger nært sammen med høy grad av litteraritet i hver setning. Som om det estetiske ligger i det presise, realistiske? Det kan kjennes sånn, men jeg tror ikke det er så enkelt. Kanskje kan jeg si at det ligger i det litterære at det er en konstruksjon av inntrykk, og dermed nødvendigvis knyttet til virkeligheten. Man må kjenne noe igjen, kunne feste det til noe, om enn ad omveier, skal det gjøre inntrykk. Så er fremdeles det estetiske og det virkelige atskilt … Men det estetiske er vel avhengig av mening? Eller: Noe som bare er vakkert er vel ikke vakkert? Når vi snakker om kunst?

Oterholm skriver om jegperspektivet: «Et jeg istedenfor et hun, fordi lesernes forventninger er mye sterkere til at et jeg skal kunne identifiseres med en form for fortellerinstans (dommer om enn subjektiv) i en tekst enn et hun.»
     Jo, noe som er spesielt for romanene er vel hvor frie jegene er for vesentlige (nødvendige/moralske) tanker og meninger. Det er interessant tematisk, en av de få tingene jeg kan peke på at romanene handler om. Men jeg syns ikke det har så mye med klangbunn og fortellerens pålitelighet å gjøre. Kanskje nettopp fordi jegets stemme ikke «er så mye sterkere og tar så mye mer plass» enn andre. Men selv om jegets stemme hadde vært sterkere og klarere enn de andre, hadde den ikke trengt å ha noen funksjon som fortellerinstans eller ha i seg noen form for klangbunn. Jegets … holdningsløshet, beslutningsvegring, er interessant som noe annet.

Det er noe felles for alle Oterholms bøker, noe som går igjen. Det kan være begjær, passivitet, apati. Umoral? Amoral. En kombinasjon: et passivt, malplassert begjær.
     I alle bøkene hennes fins mennesker som ignorerer alminnelige mellommenneskelige forpliktelser. Konstellasjonene er ofte merkelige, sære, ubehagelige, uhyggelige, og alle forårsaker eller er forårsaket av begjær. Begjær som noe å ty til i vanskelige situasjoner, hvor man ikke vet hvordan man skal opptre? Et universalspråk? Og en enkel måte å utvise sympati på. Begjæret er i alle fall fratatt mesteparten av den meningen som tradisjonelt sett er heftet ved det i litteraturen. Men det framstår som desto mer sannsynlig, virkelighetsnært. Tyra i tilfeldigvis begjær flørter, kliner og ligger med ektemannen til sin kusine og venninne. Hanne i Etter kaffen forelsker seg i og har seg med kjæresten til datteren.
     På den ene siden sannsynliggjøres handlingene i så stor grad at vi forstår dem, godtar dem, på den andre siden er de så uhyrlige at vi ikke kan det. Som leser gjenkjenner jeg begjæret, forstår og anerkjenner det, tror på det, samtidig som jeg ser det veldig utenfra, og kan ikke, vil ikke, ha noen forståelse som helst. Begjæret og utløpet for det framstår som veldig unødvendig. Flaut, ukontrollert. Umodent. Men samtidig som så forferdelig livsnødvendig der og da til tross for situasjon og konsekvenser. Og selvfølgelig er det kanskje nettopp på grunn av situasjoner og konsekvenser det oppstår.
     De må liksom bare gjøre det, når anledningen byr seg. Det er ingen magi der, knapt noen romantikk. Ikke mer romantikk enn det som ligger i et sløvt fysisk begjær. Likevel klarer Oterholm å framstille dette slik at jeg forstår at det ikke er noen grunn til å la være. (Og i teksten blir det en form for svært triviell og tam erotikk, men like fullt erotikk.) Bare det deilige i tilfredsstillelsen. Det flytende, tilforlatelige. Hvorfor ikke ligge med ham? Jeg har jo lyst. Det grenseløse? Amoralske? Men ikke som idé, prinsipp; knapt bevisst.

Hendene hans glir ned og legger seg helt lett på hoftene mine. Jeg tror ikke jeg har planer om å tenke. Bare grantrær over oss. Jeg snur meg langsomt. Vi står tett inntil hverandre. Jeg lener meg mot ham. Blikket mitt streifer munnen hans. Kysser ham. Lar tungen min kjenne på munnen hans. Leppene hans. Gli. Svak smak. Jeg hører at han sier et eller annet. Jeg hører ikke etter hva det er. Jeg bare kysser. Tungen hans glir over min. Jeg møter den. Jeg vet ikke helt hvorfor. Hvorfor jeg skulle vite hvorfor.
     (Tilfeldigvis begjær)

Spiller det egentlig noen rolle? Ingenting gjør inntrykk, ingenting etterlater spor. Jegpersonenes handlinger får konsekvenser bare ettersom/dersom henholdsvis kusinen Lise og datteren Julie får vite hva som har skjedd. For de vil bry seg, de vil rystes av katastrofer. Men hvorfor skulle de egentlig bry seg? Det betyr jo ingenting. Det er over og satte ingen spor.
     Noe befriende og optimistisk blir vendt til noe deprimerende, desillusjonert; det at ingenting betyr mer enn noe annet, korte stunder av behovstilfredsstillelse uten forspill og etterspill. Tyra: «– Tror du at gjentatt begjær er lik kjærlighet skråstrek forelskelse? Mer eller mindre, selvfølgelig?»
     Men i dette ligger det opplagt en lengsel etter betydning …? Ikke opplagt, men det ligger en lengsel der, jeg tror det. I alle Oterholms romaner har hovedpersonene denne trangen til at det skal skje noe. Men i den stadige tilfredsstillelsen av denne typen begjær, ligger gjentakelsen, ikke utviklingen. Ingenting endrer seg. Likevel handler begjæret mye om at noe må skje.

Det er skrevet mange bøker om selvovervåkende, kontrollerende personer. Om intrikate sett av regler og normer å kjenne og følge nitid og nøyaktig, for hvordan man skal tenke, føle og ikke minst handle. Oterholms romaner har personer som langt på vei klarer å kvitte seg med denne kontrollen, personer som gir blaffen og trår over grensen for hva det er alminnelig å akseptere.
     Oterholms personer har kontroll og oversikt, over vilje og situasjon og handlinger, men de vil ikke ha det, og de later som de ikke har det, eller tvinger seg til ikke å ha det.

Kommer rundt bordet. Bort til meg. Setter seg forsiktig på fanget mitt. Jeg vil det. I formiddag var det vel Julie som satt på hans fang. Stryker nedover armen hans. Han er tung. Jeg trykker meg forsiktig mot ham. Jeg vet ikke om jeg vil at han skal reise seg. Jeg vil legge armene mine rundt livet hans. Jeg vil beholde ham. Jeg vet ikke hvorfor jeg skulle ville beholde ham. Det hadde vært langt enklere å sitte sånn med ham om jeg hadde drukket mer vin i stad. Jeg lukker øynene. Han rører seg ikke lenger, han heller. Det er bare tyngden hans som er på meg. Hendene hans rundt ansiktet mitt. Han holder det. Styrer det. Leppene hans. Jeg kysser ham. Jeg vet at jeg kysser ham. Vet at jeg fortsetter. Helt urørlig. Kysser ham igjen. Jeg innbiller meg nesten at jeg hengir meg til ham. Ikke vil ha noe annet. Jeg tenker ikke. (…)
     (Etter kaffen)

Geir Vestad sier i sin anmeldelse av Etter kaffen:

Det er ikke primært noe ønske om å sette seg ut over vedtatte normer og tabuer det dreier seg om. Snarere dreier det seg om en drift etter å bryte noen grenser for individet, å tape eller utvide sin egen identitet og gå opp i noe som er større.

Jeg syns det stemmer. Det at det er noe internt, privat i handlingene til jegene, eller i deres mangel på handling. Men jeg tror driften etter å bryte grensene er noe relativt passivt, at det mer enn å «sette seg ut over vedtatte normer og tabuer» dreier seg om å gi blaffen i dem, eller enda mer passivt: ikke forholde seg til dem. Og ikke som noe planlagt, ikke som et prosjekt. I hvert fall ikke erkjent planlagt. Mer et utløp for et behov for å la skje det som skjer. Slippe å velge (bort).
     Valgene innsnevres i Oterholms romaner i forhold til den typiske romanen. En typisk romanperson er en villende, velgende, handlende person. Langt mer villende og velgende og handlende enn en gjennomsnittlig person fra virkeligheten makter og evner å være. Dermed gjør nærheten til virkeligheten romanenes handling sørgelig og … skjebnetung. Det er noe viljeløst og handlingsudyktig (også i den forstand å klare å unngå å handle) ved Tyra og Hanne. Ansvarsfraskrivende. Jeg blir mindre dømmende som leser. Skjønner hvor lettvint og behagelig det er bare å la seg drive med. Skjønner den primitive lysten. Bare gjøre det. Skjønner mangelen på grunner gode nok til å la være. Jeg avfinner meg med at det må gå som det går. Glatt. Motstandsløst. Et ambivalent inntrykk: fryd og nedtrykthet. Opplevelse av form og innhold så veldig i ett.

Anne Oterholm skriver i det nevnte essayet om sin romanestetikk:

Jeg fantaserte om å skape en situasjon som tvang leseren til å innta posisjonen som den dømmende eller moralske eller tenkende instansen selv. Den veggen alle ballene eller overflaten blir slengt inn mot. Bli klangbunnen i ren desperasjon, eller lykkelig samtykkende fordi det er en god posisjon (som romanforfatter er jeg faktisk ekstremt moraliserende overfor den som ikke vil ha denne posisjonen), fordi den posisjonen innebærer friheten til å produsere nytt.

Hun snakker jo på en måte om moralsk ansvar! Om frihet til og moralsk ansvar for å gjøre valg og tilføre teksten mening. (Selv om det moralske dermed er så innvevd i det litterære at det nok helst er litterære krav Oterholm stiller til leseren.) Det er overraskende. Deilig. Provoserende. For på den annen side er jeg helt enig med Hilde Stubhaug i hennes anmeldelse av Etter kaffen:

Jeg fryder meg over det amoralske, ubekymrede ved Henrik og Hanne; jeg blir ikke moralsk forarget over det de gjør. (Det er ikke noe i teksten som tvinger meg til det, så jeg lar det være.)

Ja, jeg ville vri meg i skam og føle jeg har misforstått et prosjekt som jeg jo ikke kan si jeg har forstått, dersom jeg skulle finne meg selv moralsk forarget over det Hanne og Tyra gjør. Men kanskje har bøkene en slags moralsk innvirkning gjennom at jeg ikke klarer (eller gidder?) å gjøre meg opp noen mening om noe som helst, og jeg syns at det er noe jeg burde gjøre, som en lett og naturlig ting, som noe jeg ikke engang trenger å tenke over, og egentlig slipper å sette i sammenheng med Anne Oterholms romaner. Det er så vanskelig å finne ut om jeg forstår jegpersonene eller ikke, om jeg misliker dem, om jeg ville kunne gjøre noe like uhyrlig. Jeg forstår sløvheten, trangen til bare å drive, ikke mene, ikke dramatisere, ikke krisemaksimere. Bare la ting skje. Og ønske at det skal skje noe. En ikke-intendert, utilsiktet moralsk innvirkning?
     Men er det ikke banalt, da, er det ikke det? På ett plan mener forfatteren noe, men hun røper det ikke; noe kommer likevel fram, eller ligger som en bakgrunn for den litterære teksten. Fins det likevel en viss klangbunn? Et slags sikkerhetsnett? For det står for meg som en forutsetning å være smart og ha en viss moral for å kunne skrive disse romanene. Men det er det at jeg ikke på noen måte kan si hva som kommer fram eller ligger som bakgrunn, eller hvordan det kommer fram eller ligger der. Strengt tatt kan jeg ikke si at noe likevel kommer fram eller ligger som bakgrunn, jeg har ingen forutsetninger for å si det. Likevel vet jeg det, aner jeg det, tror jeg det? Er jeg helt, helt sikker på at Oterholms bøker virkelig er litterært gode? Ja. Helt sikker. Men jeg er ikke sikker på om jeg egentlig kan være så sikker på det.


Essayet er hentet fra boken Konstruksjon og inderlighet, som gis ut på Gyldendal i oktober 2004.

Publisert 19. august 2004 | Til toppen av siden