Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kεre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

Lydenes kroppslighet
av Kaja Schjerven Mollerin

Vemund Solheim Ådland
Profylaktisk skjønnhet
Dikt
Cappelen 2004

1.

Profylaktisk skjønnhet lar seg kanskje best karakterisere som et multimedialt uttrykk: Diktsamlingen bør helst leses, høres og sees – fortrinnsvis synkront. Side om side med andre av årets bokutgivelser, skiller den seg unektelig ut med sin bemerkelsesverdige sammensetning av tungegymnastikk, særegen typografisk utforming og krav til lyttingen. Et illustrerende eksempel:

Vy – òn.

     Sol. O.

     A.

          - E.

O.

     E.

Når boka fremstår som så særegen, er det derfor noe paradoksalt at det i en omtale av boka er lett å henfalle til abstrakte og begrepsmessige, ja nesten generelle, betraktninger – og dermed unngå å prate om det særegne. Dette paradokset er langt på vei interessant å tenke over. Man blir nødt til å stille seg selv spørsmålene: Er det egenskaper ved verket som innbyr, og kanskje til og med krever, slike teoretiske perspektiver? Forutsetter prosjektet implisitt en kjennskap til historiske forelegg – tradisjonen diktene plasserer seg i forlengelsen av – og språkteoretiske/filosofiske problemstillinger? Eller er det en forsvarsposisjon man som leser havner i, fordi man rett og slett trenger noen knagger å klamre seg til?

I fortolkningsøyemed skiller som kjent litteratur seg fra for eksempel musikk på en helt fundamental måte; det man fortolker og de redskapene man fortolker med, består av samme materiale – språket. Kanskje er dette en fordel man sjelden tenker på, slik er det i hvert fall for mitt vedkommende, men situasjonen endrer seg raskt med en gang man står overfor tekster som ikke uten videre kan sies å være språk – et gjenkjennelig et, bør man kanskje føye til. For hvordan skal man nærme seg:

Ka, b – ara. A – flok. Sre – e. Ty l
- o. A – baara. No.
     T.
     L, o.
     Ny – sy la a – ara.

A, sa – a. Fa.

A.

Og hvordan omtale det? Ligger det en tanke til grunn for prosjektet, eller kan det bedre betegnes som et «keiserens nye klær»-fenomen? En forgreining av barndommens røverspråk? Mer enn andre dikt oppfatter jeg at diktene i Profylaktisk skjønnhet befinner seg i spennet mellom det åpne og det lukkede: Sjelden har jeg sett en diktsamling overlate så mye til leseren, og like sjelden har jeg sett en diktsamling bestå av så til de grader private assosiasjoner, som det er umulig å følge, og som gir diktene et innesluttet og begrenset preg. Flertydigheten som mildt sagt preger diktene, gjør at de hele tiden befinner seg i en prosess hvor betydning(er) skapes; de lukkes og åpnes avhengig av leserens evne til å fylle diktene med innhold. Men – samtidig kan det virke som om diktene lar seg fylle med et hvilket som helst vilkårlig innhold. Og hvis diktene kan bety alt, kan de vel like gjerne bety ingenting?, spør jeg meg selv innledningsvis.

2.

Bokstavsammensetningene i Profylaktisk skjønnhet er svært varierte. Noen ganger kjenner man igjen ord – av og til hele setninger og lengre prosaaktige sekvenser – andre ganger står bokstavene alene, eller de inngår i uvante konsonantkombinasjoner som «stlak», «srik», «splak». Dette er sammensetninger jeg ikke altfor ofte tar i min munn – eller rettere henter fra min munn. Kanskje er det derfor diktene nesten fortoner seg som en hjemmelekse fra logopeden. Ja, det er faktisk påfallende hvordan flere av Ådlands dikt gir deg følelsen av at noe må læres og tilegnes, på nytt kanskje. Dette momentet forsterkes av gjentagelsesstrukturen som man finner flere steder i samlingen. Det legges opp til at bokstaver og lyder skal repeteres:

Vi. Na. Vi. O.
Vi.
      Vi.

Og:

Nylnata bre; k rita O. Eke. Li ty ok
prek. Rek rata. O. Bo. – lino ek. Li.
Bo. O – lok. Pok riss rak. Slak.
Slak. Brono – lono. – Dok. Bek. E es
triss bret. Yno. Lobo; lana os – Y;
slik. Pret. Rass. As – flina tok. O.
/
Lok. Bok. Es. Liss. Ass.
Nyl E. Oro. Silo. Besinda. Ok. Ek. Et.
Nylnata bre; syl be ek e ekse. Vill
nal a ak. Ron. Spø; del ik.
Ik; Y – E. Lyk. Ra ton O bep. Leb; e
Y sek. Rop. Rak. Sa lak ra. A. / Ty
bre – Ø. O. Ak no; Ø.

I diktene er noen få ord umiddelbart gjenkjennbare, for eksempel «bok», «bo», «bre», «syl», «rop». De fleste bokstavsammensetningene står imidlertid uten kjent referanse: «Ik», «Ass», «lana», «Ron», «Spø», «Lyk», «Liss». Sånn sett er de ikke ord. Men samtidig kan man ikke unngå å legge merke til at sammensetningene hele tiden ligger og gnisser mot nettopp det som anses som konvensjonelle referanser: «Lyk» er for eksempel nesten lykt, «Ik» nesten ikke, «Liss» nesten lisse. Denne kombinasjonen av det kjente, det nesten kjente og det ukjente, anser jeg som et viktig aspekt ved Profylaktisk skjønnhet. Med dette grepet belyser diktene sider ved språket som det på mange måter er vanskelig å rette oppmerksomheten mot, og som derfor ofte blir lite påaktet. Og her er samlingen virkelig god. Bokstavkonstruksjonene problematiserer betydningsdannelsen, og retter samtidig oppmerksomheten mot det lydlige ved språket:

Va. Ak. Pat – pliss. Øk. Stit. Jok.
As. No. Dot.
     Plek et. Ek.


                         XXU

Lydene har noe klanglig og rytmisk ved seg – alle lyder har på sett og vis det – men det er ikke først og fremst disse egenskapene som er interessante i denne sammenheng. Det hefter seg nemlig også noe kroppslig ved lydene i Profylaktisk skjønnhet.

Sansene og sanseapparatet har gjennomgående fått en fremtredende plass i samlingen. Felles for de ordene som faktisk refererer til noe gjenkjennelig, er at de kan knyttes til noe kroppslig: øye, hud, pore, klo, slikk, hofte, kne, pikk, lår, hjerte, munn, tann, hode. Ordet kropp er blant de mest gjentatte i samlingen. En slik fokusering vil man også se i de få sekvensene som ligner prosa mer enn poesi:

Jeg kjenner med hånden opp over magen og langs brystet. Jeg kjenner ditt bryst mot mitt og griper om de tynne håndleddene. (…) Jeg kom for å elske. Jeg ser deg. Og du går så langsomt over grusen. Inntil meg, så. Nå. Ta nå. Var her, og du presser deg mot meg, og jeg griper under lårene. Lårene er brune. Jeg tar tak, og jeg presser meg mot deg. Vi går fra side til side, og det smaker hår av brystene. Jeg tok på lårene. Og jeg stakk hodet fram. Og jeg kjenner ditt bryst mot mitt. Du legger hodet ditt mot min skulder. Jeg tar en bit av ditt hår. Jeg legger håret mot ganen – jeg, og du legger hodet mot mitt bryst – du. Og vi ser mot hverandre. Jeg lå skrikende. Nå tar du en bit av mitt hår. (…)

Innstillingen mot det kroppslige er imidlertid mye mer bemerkelsesverdig når den ikke er like direkte. Selv om det kroppslige tematiseres mer eksplisitt i samlingens prosalignende passasjer, blir det langt mer vellykket behandlet gjennom diktenes tidvis absurde bokstavkombinasjoner og fremmede lyder. Dette har nok sammenheng med at det fremmede elementet henleder oppmerksomheten fra hva som blir sagt til hvordan det blir sagt. For selve prosessen med å skape et lydlig uttrykk, er i seg selv veldig kroppslig: Før munnen kan forme de lydene som bokstavsammensetningene er ment å fremkalle, må lydmassen hentes fra bukhulen, passere strupen, deles i mer enkeltstående lydsegmenter osv. Lydene understreker slik den ofte umerkelige kroppslige aktiviteten som hele tiden kreves av oss når vi skal forme lyder, ord, setninger:

(Kjær)

Sla. Tak – hofte. Øk bret. Sino. Ek.

Sok. Ak sak li tep epi nik. Sek.

Lot snet. Bet. Lota. Vok bak. Vak.

Roto niss pek fiss. Ete.

Prak. Vot. Vak.

3.

Diktene i Profylaktisk skjønnhet virker umiddelbart grensesprengende, men på hvilken måte er de egentlig det? Bokstavkombinasjonene er overskridende i den forstand at de er fremmede – de holder ikke til i oppslagsverk og leksikon. Men blir de dermed automatisk korrigeringer i forhold til det konvensjonelle? Eller påminnelser om språkets vilkårlighet? Eller iscenesettelser av grenselandet mellom det språklige og det ikke-språklige? Nei, ikke automatisk, men gjennom den kroppsligheten flere av diktene har i seg, anskueliggjøres så å si språkets materialitet. Bokstavkonstruksjonene og lydene som frembringes, befinner seg i et rom der mening og ikke-mening hele tiden utfordrer hverandre. Diktene fremhever de stofflige kvalitetene ved språket, og forskyver samtidig ordenes leksikalske betydninger til et felt der betydningsproduksjonen aldri stanser. Dermed kan diktene i og for seg fylles med et hvilket som helst innhold – bokstavene som står der kan bety alt og ingenting. Og i denne forstand virker innholdet mer negerende enn etablerende. Fordi det ikke er mulig å holde fast noe som betyr i diktene, blir det først og fremst i kraft av hva som ikke står i der at det konvensjonelle utfordres. Lenge var jeg villig til å holde dette mot Profylaktisk skjønnhet, men jeg ser i stadig større grad at dette er et poeng i seg selv, og at det på sett og vis er et aspekt ved all litteratur. Jeg ser også at det jeg innledningsvis antydet som et paradoks, ikke egentlig er det: Det er lett å henfalle til teoretiske og delvis prinsipielle betraktninger i møte med boka, fordi det først og fremst er i dette landskapet samlingens prosjekt kan plasseres. I skjæringspunktet mellom lyd og skrift, det semantiske og det ikke-semantiske, avtvinges nødvendigvis refleksjoner rundt språkfilosofiske spørsmål. Samlingen er god – og oppsiktsvekkende – i måten den problematiserer disse spørsmålene på. Jeg vil også legge til at Profylaktisk skjønnhet, i større grad enn mange andre bøker, er en bok som antagelig vil fortone seg forskjellig for hver enkelt leser – blant annet avhengig av hvilket ståsted man leser fra.

Publisert 19. august 2004 | Til toppen av siden