Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kεre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

Give me a break
av Kjetil Rψed

Bertrand Besigye
Svastikastjernen
Roman
Aschehoug


Når Bertrand Besigye nå romandebuterer med Svastikastjernen, er det i et enda heftigere liksom-profetisk-vitalistisk modus enn hans forrige bok Krystallisert sollys befant seg i. Dypt forankret i romantisk tankegods og profetiske poeter som Whitman, Blake og Ginsberg synger han – i et seksualisert, postnietzscheansk og utpreget panegyrisk toneleie – apokalypsen og det enestående individets pris. Men særlig velklingende sang er det ikke. Likevel: som tekst yter den en sjelden motstand mot å bli lest, noe som gjør romanen til et egnet objekt for lesetrening.

Sort messias

Svastikastjernen er en historie om verdens forestående undergang. Allerede i de første linjene foregripes apokalypsen: «Mine lesere, dere skal henrettes. Ja, her kommer historien om hvordan moder natur skal henrette dere!» (s. 7) Men den destruktive impulsen forbindes like raskt med det vi kan oppfatte som en produktiv eller konstruktiv impuls; leserne står nemlig også foran en «billedorgie i hodet» (ibid.) får vi vite. Og dette må vel kunne oppfattes som en positiv dreining? (I det minste som en vitaliserende øvelse mens vi venter på tilintetgjørelsen …) I sentrum for undergangsprofetier og ditto billedorgier befinner den blåsorte Benjamin Black seg, som grunnet sine synske evner kan forutsi den nevnte undergang. Historien domineres for øvrig av hans kopulative møter med utallige kvinner, og et brandykonsum som kun finner sin like i antall erobrede fruentimmere. Den synske evnen, som overleveres eller eksponeres i et møte med sigøynerkvinnen Sania, står i en fundamental forbindelse med det ikke ukjente Svastikasymbolet, bedre kjent som Hakekorset. Relasjonen etableres nattetid på taket av vennen J's hjem i London:

… og det var da jeg så det: En stor svastika av sølv stod plantet midt i månekulen! Det var et syn som kunne få granittstatuer til å sperre opp øynene. (s. 33)

Fra og med denne hendelsen formelig svermer det av svastikaer i alle tenkelige og utenkelige former i romanen og, som følge av svastika/visjon-duoens inntreden, forandrer Black seg radikalt. Ikke bare får han sitt sterke syn tilbake, han husker som aldri før også, og hans sansinger er ofte synestetiske (han smaker f.eks. gresset han utelukkende ser). Når nevnte urscene og dens betydning synker inn i hjernebarken, reflekterer Black slik over sitt nye jeg:

Det ble stadig mer umulig å tilbakevise at jeg var i startfasen av å utfolde et slags aurisk syn, ikke krystallkule-skuende synsk eller tarotkort-lesende synsk eller livslinje-lesende synsk, […], men snarere kobraklarsynt. Ja, jeg sier kobraklarsyn fordi min begynnende clairvoyance var så rettet jorderiket, så lik en kobra i føling med jorden. Jeg så ikke dødsrikets beboere. Jeg snakket ikke med de døde. Jeg så allnaturen i den utvidede Virkeligelighet, fremelsket av min merkverdige union med svastikaen. Jeg var svastikaunionert. (s. 39)

Oppildnet av den nye evnen setter Black – etter en kort replikkveksling med Moder Jord – i gang med å nedlegge kvinnelige representanter fra den ganske verden, men til forskjell fra den pre-svastikale sengekos akkompagneres nå akten av visjoner av hvordan kvinnenes respektive hjemland vil gå under. Senere i boken – etter at Blacks kjæreste tar sin død av et oversensualisert måltid tilberedt av selvsamme «brandyvampyr» (s. 155) – fortsetter visjonene etter samme formel, men denne gangen er det ikke apokalypsen som skues, men forskjellige folkeslags særpreg. Liggende i en park i Edinburgh oppstår det såkalte «Blikket» (som spiller en avgjørende rolle utover i romanen) som «frigjort fra øyeeplet og dets synsnerver», svevende rundt i verden gjør opp status over verdens folkeslag (før undergangen?). I sentrum for det kroppsløse og fleksible Blikket er svastikaen sentralt plassert:

… med Blikket så jeg plutselig en svastika i hver eneste stjerne, en svastika som dreide seg rundt og rundt i samføling med en hemmelighet i meg selv og i beksortheten mellom stjernene formet det seg svastikaer, svastikaer som dreide seg rundt og rundt i samføling med en hemmelighet i meg selv ja hele spiralgalaksen var en diger diamantsvastika som dreide seg rundt og rundt i samføling med andre galakser og i samføling med en hemmelighet i meg selv! (s. 154)

I pausene mellom visjonene spekulerer Black, i samarbeid med de dekadente skikkelsene Keith Ravenwood og Bettina Bedoux, i aksjemarkedet. Pengene flommer inn til alles glede, men når Blacks børsprofetier svikter, inviterer en nedslått Keith ham til en runde russisk rulett og en like sint Bettina sender en leiemorder etter ham. Det er vel overflødig å nevne hvem som overlever disse konfrontasjonene. Som synsk har man jo visse fordeler …

Sviktende komposisjon og språk

Svastikastjernen er etter min mening en mislykket roman. For det første er boka gjennomsyret av sjablonmessige skikkelser og fullstappet av pinlige klisjeer. Hør bare på Black karakteristikk av skjørlevnedsmannen Keith:

Keiths ansikt: en edderkoppsvart eyeliner katalyserte øynene og øyehviten med en fatalistisk aura. Over øynene: en øyeskygge med blåsjatteringer i kobolt. På munnen: et munchskrik av en rød leppestift overstrøket med en lipgloss så intens at den lignet den metalliske snøren på Venus. På neglene: en lilla neglelakk krakelert av nihilisme. (s. 166)

Svastikastjernen skjemmes også av en, tidvis, manisk trang til fikse ordkombinasjoner som rett og slett savner sin like i norsk litteratur som sådan, en drift som overgår selv svulstighetenes Kilimanjaro: Besigyes egen Krystallisert sollys. Ord som «latterkicklivlig» (s. 17) og «teleskopskutt» (s. 54) vitner først og fremst om en litterær pratsomhet og en påtrengende, masete og klam fortellerstemme. Den gjennomgående seksualiseringen av dette og hint, ja, det aller meste egentlig, i tillegg til hovedpersonens jålete brandyromantikk, er også stort sett en ganske pinlig affære. Jeg koster på meg et sitat:

Napolitanere, døden er kåt på dere! […] Moder natur har ei fitte som spruter når det går for henne! Kontempler det, mine kvinnelige lesere, moder natur er ei sprutefitte! Vulkanen skal våkne! Moder natur skal spyle napolitanerne ut av sin fitte, […]. (s. 202)

Det seksualiserte, som antagelig har til hensikt å underbygge og bekrefte det livsbejaende i Black-skikkelsen, slår etter min mening noen ganger over i det direkte pinlige, som i sitatet ovenfor, men mest av alt over i det ufrivillig komisk-patetiske, i særdeleshet når Black, med svastikadrevet visjon i ryggen, oppviser et dametekke og en elskovsintensitet av galaktiske dimensjoner. Mindre troverdig elskovsmaskin skal man lete lenge etter. Give me a break.

Svastikastjernen er svak kompositorisk sett også. Lange partier mangler en velfungerende dramatisk oppbygning og resirkuleres etter samme prinsipp til det kjedsommelige (noe som kan minne om svastikaens form, selvfølgelig, uten at de blir noe bedre av den grunn). Visjonspartiene – som enten er en skuen av verdens undergang eller folkeslags vesen – er i det hele tatt ganske monotone og masete i all sin påståelige synskhetskoketteri. Men grunnen til at disse partiene er så slitsomme og utmattende å lese, for det er de, skyldes nok mer enn noe annet at de mangler en skikkelig fremdrift. Som leser føler jeg at visjonene står på stedet hvil og at forfatteren nærmest nøyer seg med å bytte ut navn på land og steder etter hvert som synskhetens forskjellige objekter fanges inn av Blacks Blikk. Det skjer ingen merkbar eller avgjørende utvidelse etter hvert som visjonene presenteres, de samme påstandene fremsettes gang på gang. Når det gjelder dette aspektet ved romanen, kan jeg ikke unngå å tenke på at konsulenten burde vært strengere her; i mangel av noe effektivt dramatisk prinsipp burde i hvert fall disse partiene vært kuttet betraktelig ned! Vekslingen mellom de mer fortellende partiene og de visjonære fungerer heller ikke spesielt godt. Når Besigye er i romanmodus, domineres teksten av klisjeer og plattheter, mens de prosalyriske partiene er masete og jålete, og seg imellom kommuniserer disse elementene dårlig. Jeg tror heller ikke på personene, de er flate og stereotype, og visjonene minner mer om en psykotisk sykdomstilstand enn noe vitalistisk syn, eller innsikt i fremtidens eventuelle apokalyptiske beskaffenhet. Forfatteren lykkes altså ikke etter min mening med å skape fungerende overganger mellom de forskjellige lagene av boka, ei heller sette visjonene inn i noe dynamisk forhold til den tilgrunnleggende fortellingen. For meg virker Svastikastjernen i beste fall som et konglomerat av forskjellige tekstutkast som, uten tilstrekkelig regi og redigering, er lappet sammen til en ganske sprikende og uferdig fiksjon. Kanskje hadde det hele gjort seg bedre som et langt dikt i Whitmans ånd? En slags postmoderne, oppdatert Song of Myself? Det hadde i hvert fall vært bedre og tilpasset det som faktisk skjer i teksten …

Imperativer og tomme påstander

Nå er det ikke noe grunnleggende galt i å skrive en usammenhengende eller uforsont roman, dette ligger jo i for seg i romanens vesen, vil nok noen innvende, men når det hele fremsettes med en påståelighet som overskrider enhver målestokk for denslags og ikke makter å si noe interessant i all sin heftige ekspressivitet og livsbekreftelsesiver, knaker det desto mer i romanens sammenføyninger. For hva blir egentlig sagt? At verden skal gå under? Ja visst. Og innenfor fiksjonsuniverset er jo dette greit nok. Men når det foretas en kobling til leseren, ja, forfatteren henvender seg direkte til ham ved flere anledninger, da er det jo grunn til å forvente seg en utsigelse om den verden leseren befinner seg i. Dette skjer ikke. Det som møter leseren er en serie tomme påstander, som blir dobbelt tømt for påstandkraft når forfatteren peprer løs med imperativer og utropstegn. En «billedorgie i hodet» inntreffer heller aldri, i hvert fall ikke i den form forfatteren ser ut til å foretrekke, altså som en slags vitalistisk-affirmativ svanesang. Det som skjer er snarere det motsatte; leseropplevelsen forankres i det fiktive univers, det man ser er klisjeer, svulstigheter og dårlig håndverk, og henvendelsen til leseren løses således ikke ut i noen ekstralitterær, samfunnsmessig eller epistemologisk, relevans. Et tilsvarende fall fra en i og for seg hederlig og interesseskapende hensikt, ser vi i forfatterens valg av svastikaen, eller hakekorset, som sentralt symbol: hadde forfatteren virkelig klart å avnazifisere symbolet som han har til hensikt å gjøre og fylle det med nytt innhold, eller i hvert fall satt det inn i en konsistent litterær sammenheng, hadde han jo unektelig foretatt en viktig omdefinisjon av symbolet. Men heller ikke dette skjer; tvert imot forblir det stående ganske så tomt etter endt lesning, og valget av symbol virker umotivert. Og da hjelper det lite å påpeke at det har hatt utallige andre betydninger enn den nazistene tilla det oppigjennom historien … For meg virker det rett og slett ganske spekulativt å velge dette symbolet, all den tid det ikke settes inn i noen overbevisende ny sammenheng eller fylles med noe innhold som kan forbindes med symbolet formmessig eller historisk. I det hele tatt sitter jeg igjen med inntrykket av at forfatteren, og eventuelt forlaget, har tenkt mer på merkevarebygging enn på litteratur. For hakekorset, særlig når det plasseres på omslaget slik Hitler i sin tid gjorde det med Mein Kampf, er jo utvilsomt noe som vekker oppmerksomhet når den potensielle leser lar blikket fare over hyllene i bokhandleren … Når det gjelder symbolbruk, fornekter Besigye seg ikke, altså:

Mine lesere, hvis det forundrer dere at jeg kan kombinere en så dyp dommedagspessimisme med en så høy livsappetitt, så vit at jeg er motsetningenes sammensmelter. Jeg er yin-yang-symbolet i svastikaens midte. (s. 236)

Yeah, right, sier jeg bare.

Besigyes manierisme og ideologi

Til sist vil jeg berøre nok et problematisk aspekt ved boken, et aspekt som berører dens idéinnhold, dens ideologiske gehalt. For betrakter vi Black-skikkelsen og hans holdninger og navlebeskuende, hedonistisk-visjonære fremferd, skal det ikke mye filosofilesning til for å se at det er en overmenneskeskikkelse vi har med å gjøre. Black befinner seg på et helt annet plan enn vanlige folk, later det til, og dyrker sin egen selvforelskede forføringsevne, rusfetisjisme, visjonsevne, svastikaromantikk og generelle eneståendehet med en blindhet og kokett positur som grenser mot det kvalmende. Det finnes heller ingen instans i teksten som reflekterer over Black-skikkelsen, selv om fortelleren, som muligens er analog med forfatteren, altså gjentatte ganger henvender seg direkte til leseren. Hvis vi leser Black-skikkelsen nøye, er denne selvforherligende retningen etter min mening intet mindre enn eksponent for en halvfascistoid ideologi, hvor det enestående individet relativt ukritisk fremsettes som målet og midlet. Denne ideologiske gehalten tatt i betraktning, er det også fristende å betrakte boken som en foregripelse av sin egen lesning. For hvis vi antar at de ideene som fremsettes er gyldige innenfor bokas fiktive univers, vil ikke den skeptiske kritikeren – innenfor rammen av bokas ideologi – nødvendigvis diagnostiseres som livsfornektende og reaksjonær? Jeg heller mot denne oppfatningen, noe som på en forvridd og snodig måte faktisk gjør boka interessant som objekt for lesning; rett og slett fordi den fordømmer leseren, i tråd med sin egen invokasjon av den som leser, og således kan sies å yte en motstand mot lesning som er ganske sterk. Men dette gjør neppe Svastikastjernen bedre som roman, som litteratur. Vi kan heller beskrive denne strukturen som en invitasjon til lesetrening. Det er i hvert fall å trekke det for langt, så vidt jeg kan forstå, å oppjustere boka i forhold til denne problematikken.

Uansett: Å bevege seg i dette grumsete tankegodset kunne kanskje vært interessant hvis det hadde blitt forløst i en eller annen tilspissing av tenkningen, en provoserende impuls, eller et plan i teksten som hadde gitt det hele en retning. Kanskje Besigye skulle gått enda lenger i sine manierismer? Men noe slikt finner ikke denne leseren. Derfor: Bertrand Besigye synger verken sin egen eller andres kropp elektrisk i Svastikastjernen; snarere demonterer han i sin jålete, uendelig påståelige og uforløste ideologiske mudder-prosa, selve lesningens og litteraturens hovedsikring.

Publisert 6. oktober 2004 | Til toppen av siden