Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Intervju

Tredve års skrivefest
Intervju med Tove Nilsen
av Susanne Hedemann Hiorth

Et forfatterskap kan være så mangt; et jevnt og trutt språkarbeid, en enestående bok, en lyrisk raptus i tenårene eller en rekke skuespill skrevet under hardt tidspress. Men det kan også se omtrent slik ut, sterkt forenklet: Debut som 22-åring i 1974, med Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken, en roman om abortsaken. Flere romaner om kvinnepolitiske spørsmål. Et stort gjennombrudd med oppvekstskildringen Skyskraperengler i 1982, som skrev blokkene på Bøler inn i norsk litteraturhistorie. To oppfølgerromaner fjorten år senere. I mellomtiden en reportasjebok om innvandreres situasjon i Norge, Vi tier ikke, fra 1983. Mange intrikate romaner fra 1980-tallet og 1990-tallet. En eventyrlysten inder sirkles inn av norsk byråkrati i Øyets sult (1993), en roman som nomineres til Nordisk Råds Litteraturpris. Kunstrefleksjoner, romanforfattererfaringer og et svangerskap spiller sammen i romanen Lystreise fra 1995. I tillegg er det plass til barnebøker som heter for eksempel Stygge hunders forening. En reise til Kairo, en kvinnelig forfatter som møter feil drosjesjåfør. Mangeårige reiseerfaringer fra Kreta. Og veldig mye annet.

Tove Nilsen har vært forfatter i 30 år, og hun hadde tenkt å skrive en spenningsroman da en hel del tanker om å lese og skrive litteratur meldte seg og krevde sin form. Derfor kommer det i år ut en bok som heter Skrivefest. Her vier Tove Nilsen ulike kapitler til syv andre forfattere: Ernest Hemingway, Doris Lessing, Gabriel García Marquez, Stephen King, Nicolas Bouvier, Henning Mankell og Elias Canetti. Men hun skriver også mye om sitt eget liv som forfatter til nå. Det handler fortsatt om å ta noen sjanser.

- Tanken ved enhver ny roman er å tørre noe mer enn jeg turte før. Da tenker jeg både på selve måten man bygger en roman på - å tørre mer når du leter etter form og komposisjon - men aller mest å gå ned i dypere lag som man kanskje tidligere har hatt en tendens til å vike unna. Jeg skal bruke tiden min til å prøve å rendyrke en type stemme. Prosjektet mitt er å tørre å forløse mer mot.

- Da du var 17 år, sluttet du på skolen, for å lese Hemingway og for å skrive. Hva var det som fikk deg til å ta den beslutningen?

- Jeg tror jeg tidlig fornemmet at det fantes en grenseløs frihet i fortellingene. Både når jeg ble lest høyt for og etter hvert som jeg klarte å lese selv. Lenge før jeg var i stand til å artikulere noe sånt, fornemmet jeg at der kan du gjøre hva du vil; skifte kjønn eller århundre eller planet. Det var så fristende. Hvis man skal være ubehagelig ærlig mot seg selv, tror jeg nok også at det handlet om et element av trøst. Uten å bli privat rundt det, så er mange barn ensomme - på sitt vis. Jeg var enebarn. I perioder når jeg opplevde at forholdene rundt meg ikke var så stabile som de skulle være, kan jeg huske at det ga stor trøst å sette seg ned og begynne å fortelle på en historie. For da går du som barn fra en virkelighet som du ikke har noe styring på og som kanskje ikke er så god bestandig, til en virkelighet hvor du bestemmer over hva som skal skje selv. Jeg tror det er en blanding av trøst og kontrollbehov i skriving. Det har det vært for meg.

- Du har nå skrevet en ny bok om litteratur og om andre forfatterskap, men det er også en bok som handler mye om å være forfatter selv gjennom 30 år. Hva har det gitt deg?

- Det gir meg fremdeles en forunderlig lykke over at jeg drømte om dette da jeg var liten, og det var på én måte mot mange odds. Så ble det mitt liv. Jeg opplever det ikke som noe man har fått til, men som noe som man hele tiden prøver å få til. Jeg tror at det å være forfatter for de fleste fortoner seg som usikkert. Det er ikke noe du er ferdigutdannet til. Og år går forunderlig fort - tiår går forunderlig fort. Jeg hadde kommet i en situasjon hvor jeg merket at jeg, blant forfattere, ble omtalt som veteran. Det gir en rar følelse, når du selv tenker: "Veteran? Det er de andre store, flinke. Jeg har jo nettopp begynt." Men du kommer til et punkt hvor du må innse at: Ja, jeg har faktisk 30 års erfaring i akkurat dette, jeg ville vært usigelig dum hvis jeg ikke kan en god del om det. Jeg fikk lyst til å dele noen av de erfaringene jeg vet at jeg har. Da jeg selv var yngre og skrev, var jeg veldig nysgjerrig på dette: Hvordan skaper man noe? Hvordan begynner man? Hvor får man motet fra? Hva gjør man med engstelsen? Det var bakgrunnen.

- Ganske tidlig i boken som kommer, skriver du om en tosidig reaksjon som du har møtt, fra både andre og deg selv, tilknyttet det å introdusere et jeg i teksten. På den ene siden: "Aldri blåse opp egoet. Ikke virke ubeskjeden. Aldri starte en setning med jeg." Og på den andre siden: "Alltid starte med jeg. Stå for, gå for og sats på jeg-et." Da forstår jeg det som det er den siste holdningen du har sympatisert mest med.

- Helt fra jeg begynte å skrive, har jeg nok visst at en roman eller novelle er et spill med personer. Jeg husker da jeg skrev Skyskraperengler, som kom ut i 1982, og jeg fremdeles var en veldig fersk, ung forfatter. Jeg skrev den romanen for hånd, med blyant, og satt med viskelær hele tiden, fordi jeg skrev mitt eget navn, og hovedpersonen skulle hete Tone eller
Torill eller noe annet som lignet. Så kjente jeg: Dette er en fiksjon, men i en fiksjon kan du alltid spille med ditt eget navn. For dette er noe som finner sted mellom to permer. For meg har det flere ganger vært riktig å bruke mitt eget navn, det er en av mine metoder. Det er sikkert noen dypere grunner til det, men de vil jeg ikke grave for mye i.

- Ja, det er flere romanpersoner i forfatterskapet ditt som heter "Tove" og "Tove Nilsen". Det har vært endel diskusjon om skjæringsfeltet mellom fiksjon og fakta, og om en biografisk vending i litteraturen de siste årene i Norge. I din nye bok påpeker du at dette ikke er et nytt fenomen.

- Det er det ikke. For eksempel forfattere i samtidslitteraturen, som kjenner hverandre godt og leser hverandre, kjenner ofte igjen alt det personlige i stoffet. Om hovedpersonen har et fiktivt navn eller heter Dag Solstad, spiller på en måte ingen rolle, fordi det er selve fiksjonen som teller. Jeg tror jeg bestandig har hatt den holdningen til romaner: at det kan være masse personlig blandet inn, men idet det ligger der som bok, må det vurderes som en bok.

- Samtidig skjer det noe med en tekst når hovedpersonen heter det samme som forfatteren?

- Det er den nære offentlighetens problem, mener jeg. Som gir det enten en tilleggsdimensjon eller en tilleggsfascinasjon, eller som til og med kan gjøre noen sinte. Men dette faller bort når du får litt avstand til forfatterfiguren, eller når boken mottas i et annet land. Det er mange typer litterære ærligheter. For meg er en av dem å gå så tett på at jeg tenker: Dette er en del av meg. Det gidder jeg ikke jukse med og dekke opp gjennom å kalle personen Helene.

- Dette med grenseoppgangen mellom fiksjon og fakta er kanskje ikke helt nytt for deg personlig, heller? Du har flere ganger sagt at du var ganske flink til å lyve ganske tidlig. Er det sant?

- Ikke i forhold til å lyve direkte for andre mennesker, tror jeg. Men jeg vet at jeg alltid har hatt en tendens til å brått spinne en lang historie ut fra en liten detalj. Og jeg merket tidlig at det er lett å få folk til å tro på det. Det er selvfølgelig noe du tar med deg når du skriver en roman. At du setter i gang, og ut fra bare en liten begynnelse har du plutselig en lang, lang historie som folk faktisk biter på.

- Samtidig har du påpekt at det å ville skrive først var en hemmelighet. Du har skrevet at du tenkte: Hva vil folk si? Tove Bjørnstjerne Nilsen, hvem er det du tror du er?

- Å ja. Både hjemme og særlig i det store ytre miljøet hvor jeg vokste opp, var det ingen som gikk rundt og hadde den slags ambisjoner åpent. Men når jeg snakker med andre forfattere og leser forfatterbiografier, ser jeg at også for forfattere som vokser opp i helt andre miljøer, så er selve det å skrive fiksjon noe hemmelighetsfullt. Det å sitte stille for seg selv og skape historier man aldri har sagt høyt til noen. Jeg tror det skal være litt sånn. Det handler ikke bare om "Jante" eller at folk får seg en god latter hvis du sier det. Jeg blir alltid veldig paff hvis jeg nå spør folk som er veldig mye yngre enn meg om hva de skal gjøre, og så får til svar: "Jo, jeg har to filmmanus på gang, og så holder jeg på med en roman, og så har jeg tenkt ..." Jeg synes det er noe veldig nydelig ved det, noe bramfritt og det motsatte av å skamme seg over at man vil noe. Men samtidig er det også noe som bryter med min holdning til dette litt hemmelighetsfulle rundt det å skrive.

- På hvilken måte er det hemmelighetsfullt? Er det noe eget som man ikke kan dele med andre i noen annen form?

- Det er så intimt det du skal gjøre. Jeg tror alle lesere merker at i det øyeblikket en roman tar deg, så er du inne i et møte med en annens tankegang. Det skjer noe veldig personlig. Selv om det er et møte med bevisstheten til et menneske du kanskje aldri skal møte i levende live, kan det bevissthetsmøtet bety så mye mer enn de såkalt virkelige opplevelsene dine. Når jeg bruker ordet hemmelighetsfullhet, er det også fordi det ikke er så lett å snakke om dette med vanlig hverdagssnakk. Det unndrar seg på en måte de vanlige forklaringene.

- Opplever du at en yngre forfattergenerasjon har en annen væremåte enn din egen - i den grad du tilhører en generasjon selv?

- Mange har gått på skriveakademier og skriver for andre medier, og det har blitt mye mer vanlig at folk driver og lager musikk og prøver å lage en film og så videre. Samtidig synes jeg at de forfatterne jeg snakker med, som er helt i startfasen nå, har akkurat den samme litt sjenerte, hemmelighetsfulle holdningen overfor sitt eget skriveri. Det tror jeg er noe ved skjønnlitteraturens og skrivingens vesen som ikke kommer til å forandre seg så veldig, selv om det er mange flere i dag som lettere går rundt og sier at de skal bli forfattere.

- Selv har du nå skrevet bøker i over 30 år. Har ambisjonene dine som forfatter forandret seg mye underveis?

- Det er klart. Da jeg startet var jeg i en rus over å få lov til å være med. Jeg skrev som en slags hundevalp, som bare bykset rundt i litteraturen. Men det kommer til et punkt hvor du vet at det fins mange nok romaner. Min frykt er å være en produsent. Etter hvert som du blir eldre, vet du at det er visse måter du aldri kan skrive på lenger. Rett og slett fordi du har forandret deg ut av den måten å snakke eller tenke på. Det er klart man legger lista høyere for seg selv. Det hender folk spør meg hvor man får alle bokideene fra. Min ambisjon er nå mye mer å holde dem unna. Jeg skal skrive noen romaner til, som jeg skal prøve å gjøre bedre enn jeg tror jeg kan. Det er min ambisjon.

- Når du sier at det er noen måter man ikke kan skrive på lenger, er det noe spesielt du tenker på i forhold til ditt eget forfatterskap?

- Jeg tenker for eksempel på Skyskraperengler, som var den første boken som sa pang for mitt vedkommende, og som jeg fremdeles etter alle disse årene får veldig mange brev om, med spørsmål som: kan du ikke skrive en oppfølger til? Men selv om jeg sitter igjen med en følelse av at jeg bare berørte et stoff, har min bevissthet, mine interesser og mine litterære mål flyttet seg, slik at på akkurat den litt muntlig-muntre, anekdotiske måten kan jeg aldri mer skrive. For stemmen har blitt en annen.

- Oppfølgeren Skyskrapersommer kom da også ut fjorten år etter Skyskraperengler. Formelt sett er den ganske forskjellig?

- Å ja. Og det handler om språket og det ikke-muntlige. Jeg tror det er derfor forfattere ikke bør høre på dette litt skampåførende: "Vent i fem år, vent i ti år." Man forandrer seg ganske fort. Hvis du ikke skriver de bøkene du skal akkurat nå, så blir de borte for deg, og de blir uinteressante for deg, fordi livet ditt flytter deg til et annet sted. Det er derfor du ikke i så veldig stor grad bestemmer over dine egne utgivelser, synes jeg. Nå hadde jeg tenkt å skrive en spenningsroman, og jeg hadde absolutt ikke tenkt å sitte og skrive ned alt dette som ble til Skrivefest. Men det kom, og så visste jeg at jeg ikke kunne legge det til side.

- Hvis du ser tilbake på forfatterskapet ditt, og det danner en slags linje, vil du si at det har vært noen klare brudd eller kursskifter?

- Jeg tror alle kan kjenne seg igjen i dette med å rote i gamle skuffer og finne for eksempel et postkort eller kjærlighetsbrev som man selv skrev for 25 år siden. Da kan man få en slags underlig fornemmelse av at: Er det virkelig jeg som har skrevet dette her? Var jeg sånn? Da er det klart at du vil finne tydelige brudd når du skriver bøker. Jeg tror ikke forfatteren selv er mest egnet til å se de bruddene, men et av bruddene kom for meg med nettopp Skyskraperengler. Da skjønte jeg at: Nå kan du seile videre på en litt lettvint suksess, eller du kan begynne å tenke grundigere over hva du vil med skriving. Bruddet ble så konkret at jeg skiftet forlag, til Oktober, hvor jeg visste at det ville bli stilt helt andre litterære forventninger til meg - og ikke i den grad kommersielle forventninger. Så kom et helt klart brudd for meg personlig i 1987, da jeg fikk mitt første barn. Til da hadde jeg vært en litt redd liten jente i forhold til de store, mer støyende mannenavnene rundt meg. Det å få barn i seg selv fører ikke til at man blir en bedre forfatter, men for meg var det en handling som ga meg en type mot. Jeg slapp frykten, ble sikrere på min egen stemme og våget å tenke større om mine egne fortellinger. Ellers er vel tanken om et brudd alltid der, for det frykteligste som kan skje, er at man ikke skal finne noe nytt hver gang.

- Den kritikerroste romanen Øyets sult, som du skrev under ditt andre svangerskap, ble også berømmet for sitt maskuline driv?

- Jeg liker den tanken veldig godt, kombinasjonen av å være gravid og skrive kraftfullt om en mann. Selv om det er mulig at den bare er interessant for meg. Jeg mener at all litteratur på et visst nivå hever seg over kjønn, og jeg liker ikke disse kjønnsmerkelappene på oss. Men selv om folk later som om det er slutt på det, vet jeg at kvinnelige forfattere fremdeles snakker om dette, når vi sitter for oss selv og vet at ingen hører oss. Selv de som er helt ferske. Det er et eller annet rart med denne beskjedenheten, dette å ikke helt stole på kraften i skaperevnen din.

- I din nye bok er du inne på dette minefeltet tilknyttet kjønn og de tradisjonene man faktisk bærer med seg fra fortiden, og du skriver: "taktikeren i meg vil egentlig ikke koble kvinnelighet til skriving." Hvorfor tror taktikeren at det er en dårlig strategi?

- For det første er det et gammelt, forterpet tema, som veldig lett kan få en sutretone over seg. Og når jeg skriver, sitter jeg ikke og tenker på meg selv som en kvinnelig forfatter, men som en forfatter. Men jeg vet at jeg har noen erfaringer som er preget av at jeg er kvinne og som jeg har lyst til å skrive om, og jeg vet at mange kvinner snakker mye mer beskjedent og stillferdig om sin egen skriving enn mange menn gjør. Det er noe ubehagelig ved dette her, for man vil ikke at det skal finnes. Men det er fremdeles slik at kvinner nok gjerne kan skrive både rått og sexy og skarpt og intellektuelt, samtidig som det ville møtes med en viss uvilje i mange miljøer hvis en kvinne går så langt som til å bli en - ja, nå vet jeg ikke hvilket stort mannlig navn jeg skal nevne. Dette er ikke noe stort poeng for meg, og jeg har ikke lidd under det. Men det har nok eksistert i hodet mitt. Da jeg skrev "Kreta-døgn", en reiseroman med en del faktastoff i, tenkte jeg: Gud vet hvor mange reisebøker jeg har lest av menn, som bramfritt, etter fire uker på et sted, uttaler seg med den største selvfølge. Og her sitter jeg fremdeles og nøler etter 30 års reiser til samme sted.

- Du har skrevet en hel del romaner med mannlige hovedpersoner, som I stedet for dinosaurer (1987), Amazonaspornografen (1991) og Øyets sult (1993). Vil du si at det er annerledes for deg å skrive om en mannlig hovedperson? Eller er det akkurat det samme som å skrive om en kvinne?

- Det er det samme. Hvis du tenkte: Nå skal jeg studere mannen, som fenomen,
eller "maskulinitet", ville det være dødfødt. Men når du velger deg noen romanhovedpersoner - eller de velger deg - så skriver du ut fra en type sinn, en type temperament, en være- og tenkemåte som du kjenner til. Vi er noe mer enn mannlig og kvinnelig. De gangene jeg har brukt mannlig hovedperson, har jeg selv ofte oppfattet det som mye mer selvbiografisk enn disse små Tove Nilsen-jentene.

- Har hovedpersonene dine noen fellestrekk? Noen gjennomgående kjennetegn?

- Et kjennetegn ved alt jeg skriver er at det blander seg inn en reisetrang eller et reisesug, enten jeg vil det eller ikke. Jeg har alltid vært forferdelig fascinert av det såkalt fremmede - og av andre land. Det er en slags legning jeg har, som jeg tror er preget av at det var så mange reisende mennesker i min oppvekst. Hjemme sier døtrene mine: "Nå må ikke du bli helt sånn halal-hippie." For med en gang jeg sitter i drosje med en afghansk sjåfør, er jeg i fullt gir og får lyst til å høre historier. Dette preger nok også de fleste bøkene mine. Dypest sett handler det sikkert om mer enn reisetrang, det handler om noe man ville vekk fra. Å ville vekk fra den virkeligheten som er rammen din.

- Gir det å være forfatter også en ekstra mulighet til å prøve å sette seg inn i andres situasjon?

- Det mener jeg. Hvis man skal snakke om hva det i det hele tatt er å være forfatter, så kan du bruke disse ordene som "fortellerglede" og "ordlek" og "fordypning i visse spørsmål" og "det kan ligne på forskning". Men noe av det aller viktigste for meg er nettopp et forsøk på å stirre inn i andre mennesker og se hva det er de skjuler inni der. Jeg opplever at mange forfattere har veldig lite filter mellom seg selv og andre. Idet du er ferdig med en roman, kan du ofte ha det vanlige filteret på plass og være en litt solid og vanlig person. Men idet du setter deg ned og skriver, er det akkurat som du har tatt av filteret mellom deg og noen andre personer, eller mellom deg selv og den stemmen som snakker dypt inni deg. Da er du så uten panser at alt og alle gjør forferdelig sterkt inntrykk.

- Hvorfor tror du det skjer?

- Det er noe som heter at for å kunne begynne å skrive, må du destruere deg selv. Det er noen som tenker: Næmen du, som har gitt ut tre bestselgere på rappen, du er vel sikker når du starter på nytt igjen. Mens det å bli mer profesjonell tvert imot betyr at du vet at du må knuse alle de tidligere vellykkethetsbildene av deg selv og gå mange runder med å nesten bryte ned hvem du tror du er. Så kan du komme fram til en stemme, som kanskje kan gå sånn at den treffer andre. Det er vel derfor du til slutt blir så var. Når jeg skriver, slipper jeg ingen andre inn på skriverommet mitt. Da tenker sikkert mange: "Åhå, forfattermytologi!" At dette er å blære seg opp og gjøre seg innmari interessant. Men jeg tror aller mest det handler om at du der og da kan vippes av pinnen for ingenting. På én måte er du så sikker der du sitter og skriver, for du kjenner: Nå fant jeg tonen, nå. På en annen måte er du så forferdelig lite selvsikker. Jeg synes jeg ser den koblingen hos nesten alle forfattere jeg kjenner. Det som skjer i dem da er helt uforenlige saker. Det er både å nærmest være skriveguden personlig, og å gå og skjelve for å stryke til eksamen hver dag. Det er en veldig fruktbar tilstand.

- Du har en del lesere, og jeg har også inntrykk av at du har stor respekt for leserne dine?

- Det har jeg. For det første er jeg bare en vanlig leser selv - det er alle som
leser. Nå skal jeg ikke nevne navn, men det er en god del forfattere som sier: Nei,
leserne, de betyr ikke så mye for meg. Og det er ikke alle lesere jeg vil ha. Noen ligger litt under min verdighet. Når jeg skriver, sitter jeg heller ikke og tenker: Å, håper jeg får 50 000 lesere. Men idet jeg har gitt ut, og jeg vet at det er noen lesere der, opplever jeg det faktisk som en type kjærlighetsforhold. Det høres litt svulstig ut, men det å få tilbakemelding fra noen som i det hele tatt er i stand til å huske to passasjer fra boken din og som sier at: Det gjorde inntrykk på meg - det blir jeg veldig ydmyk og glad over. Veldig ofte begynner også leserne å fortelle selv, de kommer med sine historier.

- Om dette skriver du i din nye bok at man kan spørre seg om det ikke er ganske mange folk som går rundt med en idé om å skrive Den store romanen. At leserne har det til felles med forfatterne - hva handler det om?

- Jeg oppmuntrer nesten aldri folks forfatterambisjoner, fordi jeg vet at du for det første må ha en type talent, og du må være viljesterk på det - og likevel er det ofte et helvete. Men dette tror jeg handler om at det ikke finnes noe som heter "den jevne leser". Alle ser for seg hva det er, men "den jevne leser" er et uttrykk som ofte brukes med ganske mye forakt.

- Den som sier det sikter vel som oftest ikke til seg selv, i hvert fall?

- Nei. For meg handler dette om innsikten i at alle bærer på historier som man nesten ikke vet hvordan man skal klare å bære på. Det er det leserne kommer med. De skal ikke sette seg ned og skrive roman, men de begynner å artikulere noe. Jeg tror det er blant annet derfor folk aldri slutter å lese. Du finner en roman som ikke ligner i detalj på din egen historie, men som likevel ordlegger det dramaet du bærer på selv. Det er den samhørigheten mellom leser og forfatter som rører veldig ved meg.

- Jeg opplever også at du advarer mot en form for litterært hovmod i din nye bok, med et Olof Lagercrantz-sitat som begynner slik: "Man bör också komma ihåg att de, som predikar läsandets välgörande inflytande, talar i egen sak." Vil du minne om at litteratur ikke nødvendigvis er det aller viktigste i verden?

- Jeg tenker at for alle som skal skrive, ordentlig, så er det faktisk på død og liv. På den måten at du vet at du skriver fordi du ikke kan la være. Fordi du på en eller annen måte, mentalt sett, ikke ville overlevd, hvis du ikke fikk uttrykt dette. Sånn er det for mange som leser også: "Jeg kan ikke leve uten bøker." Det er et dypt alvorlig utsagn. Men samtidig er det dette hovmodet blant dannede mennesker, som jeg grøsser på ryggen av. Fordi det rommer en slags tro på at det å ha lest, det å kunne referere til, hever deg over noen andre mennesker. Og selv om skriving er på liv og død for meg, så er det litt befriende å vite at for mange mennesker spiller dette vi baler sånn med ingen rolle.

- I boken som kommer skriver du også litt om det å tilhøre et litterært miljø i Norge, og du skriver om å møte en akademiker som sier at: Her på universitetet er det ingen som tar i bøkene dine med ildtang. Har du opplevd å bli klassifisert som en lettvekter?

- Ja, det tror jeg nok. Da min roman Øyets sult ble innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris, vet jeg at mange måtte tenke litt på nytt. Men da jeg for eksempel ga ut Kretadøgn, som bare var en varm og lys og solfylt bok, tenkte kanskje mange "lettvekter" igjen. Det har med tematikk å gjøre, det har å gjøre med den offentlige fremtoning av deg selv, tror jeg, i tillegg til dette bokklubbstempelet. Men det må jeg si, at dit har jeg kommet, at det gir jeg rett og slett faen i. Det tilhører de vurderingene rundt der som du ikke kan forholde deg til. Jeg vet at jeg skal skrive de historiene jeg kan skrive, og hvis de gir noe til noen, så er jeg veldig glad for det. Hvis jeg skulle sette meg ned og prøve å være en forfatter jeg ikke er, ville det bli riktig dårlige bøker.

- Er det et mål for deg å prøve å fange opp noe komplekst i romanene dine?

- Ja, fordi jeg alltid har syntes at tilværelsen har virket veldig kompleks og underlig og uoversiktlig. Jeg blir veldig glad hvis jeg for eksempel får høre at romanene mine har kinesisk-eske-funksjoner, at det plutselig dukker opp noe overraskende inni der. Etter hvert lærer man bare noe så enkelt som at hvert eneste menneske er så til de grader mye mer komplekst enn du kan ane etter et helt livs bekjentskap. Og vi skjønner ofte så lite av oss selv. Selv de av oss som tror at vi er veldig analytiske og har veldig mye selvinnsikt, vi ser ikke oss selv slik andre ser oss. Det er to ting som i form ligner på hverandre: kloden og hjernen. Om du reiser hver dag hele livet ditt på kryss og tvers, så ser du bare bitte litte grann av kloden. Og om du går inn i hjernens muligheter som et studiefelt et helt liv, så ser du bare bitte litte grann av hjernen og hva den kan. Dermed vet jeg at jeg aldri vil komme langt. Temaene som kommer til å surre og gå i mine romaner er reisen og disse merkelige prosessene inni hodet, som gjør at vi handler som vi gjør og er som vi er. Jeg oppfatter at selv de mest utadvendte og sosiale og blide, de tilsynelatende rett-fram-menneskene, ofte har så mye i seg som ikke synes. Veldig mye av forfattergjerningen går ut på å trenge bak fasader. Da må du også tørre å trenge bak dine egne.

- Du har tidligere sagt at du har noen litterære ambisjoner om å fange hjernens egen tidsoppfatning, som du mener ikke fungerer helt lineært?

- Det ser man når man drømmer om natten. Hvor ulineært og usammenhengende det hele er, og hvor mange overraskende klipp som kommer opp hvis man er i stand til å huske dem. Man merker dette bare av å gå gjennom gaten; at man er i én virkelighet med sansene og passer seg for ikke å bli påkjørt av en bil, samtidig som man kan befinne seg i et annet land inni hjernen og tenke på helt andre mennesker. Den kompleksiteten der ønsker jeg veldig å prøve å finne en stemme til. For man vil ikke beskrive at det er sånn - alle mennesker vet teoretisk sett det - men finne en stemme som kan romme alt dette.

- Er det noen forfattere du synes har klart å gi uttrykk for noe sånt?

- Det er alltid vanskelig å trekke fram navn, men jeg synes at Liv Køltzows siste romaner har fått inn en kompleksitet i den indre stemmen i de kvinnene hun skriver om, som jeg synes er veldig imponerende. Eller bevegende.

- Har romanene dine blitt mer avanserte og sammensatte gjennom forfatterskapet?

- Det ville vært jævlig trist hvis de ikke ble det. Det er jo ikke jeg som skal svare på det, men selve drivkraften er at du tror at du i hvert fall har et par-tre bøker på lager som er bedre enn det du har gjort til nå. Men når vi sitter og snakker om hele denne ambisjonen og ideen, så er det noe med at skriving også er veldig uplanlagt og lekent. Du driver ikke og evaluerer deg selv mens du ligger med noen - midt i elskoven - og sånn er det med skriving også. Kanskje blir det også best når du ikke har så mye ideer. Jeg kjenner at jeg sitter her og snakker som om jeg er en litt annen person enn den jeg er. Du har ikke alltid så stor kontroll under skrivingen, og du bakser deg gjennom språket. Du har lagret lenge, og plutselig bare kommer det en historie som blir helt annerledes enn du trodde. Selvfølgelig tvinges man til å tenke etterpå, men av og til tenker jeg også: Å, herregud, ikke blås dere så opp, med alle disse enormt flotte ordene deres. Mal da, eller lag musikk eller lag romaner, men ikke blås dere så veldig opp med det etterpå. Jeg kjenner at det passer veldig dårlig til min person.

- De første bøkene dine var tydelig engasjert i ulik politisk problematikk, som abortsaken - er det fortsatt et samfunnsengasjement i det du skriver?

- Jeg tror det er mer og mer et menneskesyn. Og det har aldri vært sånn at man kan velge seg et tema. Da jeg skrev denne lille startboken min som ble kalt en bok om abortsaken, tenkte jeg allerede den gang, som noen-og-tyve-åring: "Saken? Det er noe jeg nettopp har vært gjennom." Jeg vil gjerne skrive slik at folk skjønner hva jeg mener. Men det er mye viktigere etter hvert at det ligger et syn i det, et slags syn på livet og menneskene, som du prøver å formidle - enn det ordet "samfunnsengasjert". Det er ikke fordi jeg trekker meg fra det eller fordi det ikke er in, men jeg vet ikke hvordan jeg skulle skrive romaner annet enn å ved formidle et syn inni de forhåpentligvis spennende historiene man får til.

- Du viser deg også som leser i den nye boken din. Du har valgt å skrive om syv forfattere som har gjort inntrykk på deg, og du kaller det syv henrykkelser.

- Først kalte jeg boken "De første syv av fjorten henrykkelser", fordi det var så mange som jeg hadde lyst til å skrive om. Dette er ikke de syv forfatterne som jeg synes er best i verden, men det er de som på ulike felter har dyttet meg videre i min skriving. Derfor var det morsomt å skrive om Stephen King, for eksempel. Det er ikke en forfatter som jeg vil fremheve, og det er ikke engang sikkert at han er så god som underholdningsforfatter, men jeg liker det morsomme ved at også ganske dårlige forfattere med ekstrem skrivekraft i perioder kan være med på å dytte deg videre fordi de lærer deg noe.

- Du har skrevet flere romaner med en tematikk som dreier seg om det visuelle. Du skrev om fotografen Kjell Østby i I stedet
for dinosaurer, du har skrevet romanen Øyets sult, du har skrevet mye om kunst, om både Leonardo da Vinci og Rembrandt i Lystreise. Jeg antar at det er noe som interesserer deg? Å se?

- Det er litt rart, men jeg kan ikke forestille meg hvordan jeg skulle kunne være forfatter og blind. Selv om du selvfølgelig gjerne kan være blind og lese inn den mest fantastiske historie, vil jeg tro. Men for meg er det så koblet til synet. Helt fra begynnelsen av har jeg koblet det å ville skrive til det å sitte og stirre på folk uten at de vet at du stirrer, eller det å gå ute og bare se farger og ting. Det er klart jeg er fryktelig opptatt av dette. Ibsen har sagt at å skrive er å se, men det er noe mer jeg mener. Det er selve det visuelle ved verden, som er så ansporende at man må skrive om det. Det er ikke nok å bare se det.

- Så synet er din viktigste sans som forfatter?

- Ja, absolutt, hvis jeg fikk velge. Romanene mine begynner nesten alltid med ett bestemt bilde. Så behøver ikke handlingen dreie seg rundt det, men det er noe som jeg har sett, som jeg aldri klarer å glemme. Så spinner hjernen og lager en historie. Jeg vet ikke om min hjerne fungerer mer visuelt enn andres. Men jeg blir veldig paff hvis folk sier til meg at de ikke drømmer i farger, for jeg synes ofte jeg har sterkere fargeinntrykk når jeg sover, enn når jeg er våken. Jeg tror også jeg ville vært et godt politivitne. Jeg glemmer navnene til folk, men jeg husker fargen på kjolen deres og hva slags ring de hadde og hva slags belte. Jeg kjenner at jeg scanner fort. Det har med skrivingen å gjøre, uten at jeg skjønner hvordan.

- Samtidig synes jeg det er et lydlig driv, eller noe musikalsk, i mye av det du skriver. I Skyskrapersommer skriver du om en begynnende "ordglede" hos Tove, som samler på ord og lydassosiasjoner.

- Det er klart. Det visuelle er på en måte forutsetningen, men når jeg først er i gang med hele skrivingen, handler det om det musikalske og det lydlige. Når du kjenner at det kommer tre setninger som høres helt riktige ut. Jeg har det sånn med tastaturet mitt også. Det er eldgammelt, og det er noe med å høre den lyden av bokstavene når du begynner å trykke litt. Men alt dette tror jeg bare understreker at det er noe veldig sanselig ved å skrive.

- Du har sagt at både lesing og skriving er noe som kan få deg til å slippe unna en opplevelse av å være frakoblet, av inautentisitet. Er det fortsatt en viktig drivkraft?

- Jeg tror det alltid kommer til å være en viktig drivkraft. Når litteraturen, og særlig romanen, som er min sak, er god, så er den så ærlig og inderlig, selv om den er jugd opp. Den går bak alt dette juksesnakket som vi av og til holder på med. Jeg tror kanskje alle mennesker har en slik følelse. Det er derfor folk drikker seg så fulle for å klare å snakke sammen, fordi man vet at inni meg er det en annen person, en mye varmere person, enn den som sitter her nå og er litt høflig eller litt kjedelig. Det å skrive tillater deg det samme som de som drikker seg drita hele tiden gjør: Du kan ta ut alt. Det er ingen som sensurerer deg, det er ingen som stopper deg.

- Tror du at forfatterskapet ditt gir uttrykk for en form for livsfølelse?

- Å ja. Det er derfor jeg bruker ordet "skrivefest", fordi det er en så sterk form for livsglede i det å skape historier. Selv om jeg vet at baksiden til skrivefest er skrivefrykt. Ordet "skrivefest" henger også sammen med måter jeg betrakter litteratur på. Jeg har fått mye kjeft fordi jeg har sagt i intervjuer før at å skrive er så "sanselig og deilig". Jeg husker en gang Vetle Lid Larssen ble helt rasende på meg, vi var på en Italia-reise, og han sa "Jeg blir så forbanna hver gang du sier det i et intervju. Fordi det er så vondt og vanskelig, og det skal være vondt og vanskelig, og du høres så lettvint og nesten litt dum ut når du sier det." Det var en morsom diskusjon vi fikk, men da tenkte jeg at: Jada, jeg er livredd når jeg skriver, jeg er så engstelig og alt mulig, men hvis du får til bare en liten bit, er det et løft for resten av dagen. For meg er det aller mest en sånn "Yes!"-følelse.

Publisert 10. mars 2005 | Til toppen av siden