Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

Det lille tja
Anmeldelse av Johan Harstads Buzz Aldrin
av Ane Farsethås

Den stillferdige tilbaketrekningens historie har med Johan Harstads siste roman fått et nytt kapittel i norsk samtidslitteratur.

Enten man setter seg i rullestol, flytter ut i skogen eller inn på asyl, gjelder det i mange norske romaner å komme seg vekk fra alt: fra byen, fra damene, fra praten, presset eller noe man ganske enkelt ikke vet hva er. Denne gang gjelder det en stavangermann ved navn Mattias som blir forlatt av kjæresten, hopper av tilværelsen og rømmer til et stille liv som ikke-innlagt gjest på en psykiatrisk ettervernsbolig på Færøyene.

For Mattias dreier flukten seg om å forsøke å bli så lite synlig som mulig; han «vil være publikum», ikke aktør, i motsetning til det han anser som samtidsnormalen, representert ved kompisen: «Jørn ville synes, elskes eller hates.»

For å bestyrke seg i livssynet om at det viktigste er å unngå oppmerksomhet, lager Mattias lister over folk som frivillig har stilt seg i annen rekke: for eksempel Tenzing, Mount Everest-bestigerens uberømte sherpa, eller selve symbolet på den evige toer i denne «parentesenes store fortelling»: tittelens Buzz Aldrin, andremann på månen.

Men før vi kommer så langt, har romanen innledet med et samtidsarkeologisk minnearbeid av bevisst nostalgisk karakter, om ungdomstid på 80-tallet, med klasseromsinteriører og Alexander Kielland-ulykken som nedslagspunkter: «Men plattformen husker du?» Duet og jeget som til sammen blir et «vi», forutsetter at vi skal være sammen i minnet, og at det ikke er nødvendig å gjøre mer enn å påkalle navnene, stedene, årstallene for å skape dette fellesskapet: «For du har vært der du også».

Og allerede her merker jeg at jeg begynner å diskutere med romanen: Faen heller, må du ha meg med på dette? Dette er ikke mine minner, min verden, jeg vil ikke være dette duet. Romanen: Vil du ikke? Og så står vi der. På hver vår side. Og slik skulle det fortsette å stange i møtet mellom anmelder og roman, i denne boken om lykken ved å være «ett av tusenvis av tannhjul i et kjempe- system».

Ikke dermed sagt at romanen fremstiller Mattias’ usynlighet som universalløsning. De forskjellige pasientenes historier er på ulike vis knyttet til synlighetstemaet: En kvinne som bare kaller seg nn lider f.eks. av motsatt problem, følelsen av å være fullstendig glemt. Og når klinikkens psykiater i tillegg viser 131seg å ha sine egne psykiske problemer, danner pasienter og behandler en felles front mot utenverdenens krav.

Dog er det ingen von triersk utagerende idioti, eller spassing, vårt psykiatriske femkløver begir seg ut på. Det går mest i hverdagssysler og små avsløringer av pasientenes forhistorier, før det hele når sitt klimaks i oppfyllelsen av en felles drøm om å seile over Atlanteren i egenbygd båt. Før Mattias igjen ledes tilbake til Stavanger, og en viss gjenopprettelse av normalitet og – ja – harmoni? I alle fall med ny kjæreste og uten et rampelys så langt øyet kan se.

I utmeldingen fra samfunnet og flukten til Færøyene, velvalgt som selve usynlighetens øy, ligger selvsagt en form for protest, i dette tilfelle en protest mot synlighet som kriterium på lykke. Men mer enn det solstadske «store nei» eller «det store ikke» er dette «det lille nei». Eller kanskje passer «det lille tja» enda bedre på dette forsiktige opprøret på vegne av «de som gjorde sitt og forsvant».

Det handler om å oppvurdere «Tirsdag. Ukens mest overflødige dag», «den vanligste dagen av alle», om «gjennomsnittets eget døgn», og så videre. Men denne martrende pratingen omkring å være «den evige toer som nesten ingen husket lenger», blir i lengden utmattende.

Ikke slik å forstå at boken er en rent solidarisk gjengivelse av hovedpersonens prosjekt: Tar han f.eks. ikke synligheten vel alvorlig – gjør den til sentrum i sin egen tilværelse som «postpsykiatriens store turist» – ved å gjøre flukten fra den til sitt overordnede livsprosjekt? Det finnes et forsiktig utenfraperspektiv på hovedpersonen, f.eks. gjennom familiens og psykiaterens konfrontasjoner, som gjør det unødvendig å svelge maningen omkring usynlighetsdrømmen fullstendig rått – selv om dette likevel uvegerlig er romanens kjernetema.

Jeg liker det også når romanen plutselig overskrider realismen og Mattias begynner å diskutere tilværelsen med en ku: «Hva var det du ønsket deg mest av alt da du var kalv? – Å være ku.» Og jeg liker, nei, jeg beundrer, en formulering som «et menneske som ikke lenger kunne løfte en kolibri uten å bli sliten» eller spørsmål som: «Var det en overilt beslutning? Var det feigere enn trekkfugler?» Språket flyter lett og gir nærmest inntrykk av helt uanstrengt å ha skrevet seg selv.

Talentet som det så ofte er blitt snakket om i forbindelse med Harstad, bekreftes i mange slike setninger. Likevel sitter jeg igjen med et hovedinntrykk av mye krefter brukt på en nokså tam komposisjon som utvikler den evige toerens filosofi lite i forhold til alle ordene som brukes.

Motsatt Erlend Loes Doppler, som vil flykte fra flinkheten, sier hovedpersonen i denne romanen at «Jeg vil bare være flink». Han vil gjerne være nyttig, men ikke synes. Samtidig får vi vite at han er «livredd» for at det ikke skal være bruk for ham. Kanskje er usynlighetsideologien en strategi for å takle en følelse av å leve i marginene, en av flere metoder for å forholde seg til at man lever i et samfunn der man vanskelig kan finne sikre holdepunkter for om man er nyttig eller overflødig. Men historien beveger seg ikke så mye dypere enn sorgmuntre besvergelser om at det er slik det er.

Romanen rusler og går i et bedagelig tempo. Og det skal jo rusle og gå: Det er som om hele romanen holder seg litt stillferdig i bakgrunnen, slik Mattias ville ha ønsket. Den pranger ikke med ulike triks for å gjøre seg markant og synlig. Så tror jeg da også den vil gli inn i romanhistorien like stillferdig som bokens evige toere.

Publisert 25. mai 2005 | Til toppen av siden