Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Novelle

Telemark
av Levi Henriksen

Det er på julaften nedslaget kommer. Det har vært slik lenge. Føttene blir noe å stå på, ikke noe å gå med.

Gutterommet mitt var dekorert med skihoppere fra Østerrike, Polen, Finland, Sveits, Tsjekkoslovakia, Øst- og Vest-Tyskland, Frankrike og til og med en engelskmann. Jeg hadde selvfølgelig nordmenn på veggene også, og før far døde, tok han meg med på NM slik at jeg fikk se flere av dem hoppe på ordentlig. Det var likevel finnene som hang rett over senga mi. Finnene var de siste jeg så før jeg sovnet, og de første jeg satte blikket i om morran. Jeg tror jeg likte finnene best fordi det ikke var noe tøys med dem. Ikke noe vinking rett inn i kamera, øyenbryn skøyeraktig løftet opp og senket ned, eller nervøs fikling med reima på hjelmen oppe på bommen. Finnene førte seg som de var alene i verden, finnene mente alvor. De hadde det samme uttrykket i ansiktet uansett om de var på vei oppover i bakken, var på nippet til å sette utfor eller nettopp hadde landet. Da min største helt vant VM, sa han i intervjuet etterpå at det å nærme seg et perfekt skihopp var å våge å nulle ut seg sjøl, og at det alltid var en sorgreaksjon å møte nedslaget.

Da jeg ble gammel nok til å hoppe, lukket jeg alltid øynene på toppen av bakken og tenkte på min finske helt. Jeg sto slik og lot det bli natt rundt meg, til jeg ble del av en eneste stor bevegelse. Rett før jeg fylte 18 år, var jeg med i junior-NM, og var et av de lokale navnene det knyttet seg størst forventning til. Jeg var nummer åtte etter første omgang, og brukte ekstra lang tid på toppen før det siste svevet. Med en gang jeg tok hoppkanten kjente jeg at det satt, at det kom til å bli langt. Nedover i bakken lå jeg på og følte jeg hadde flere meter inne. Så ble jeg overveldet av at noe ikke stemte, og i nedslaget forsvant høyreskia, mens den andre ikke løste seg ut. Jeg tok bakken med hodet først, kjente skituppen, eller kanskje var det bindinga, rive i det venstre kinnet, så ble jeg slengt rundt.

Jeg lå tre måneder på sjukehus. Beinbruddene var forholdsvis ukompliserte, men i fallet flekket jeg vekk store deler av huden på det høyre kinnet. Etter noen dager gikk det betennelse i såret, en betennelse som nesten holdt på å ta livet av meg.

Neste gang jeg prøvde meg i hoppbakken, stirret folk så fælt på ansiktet mitt at jeg ikke maktet å konsentrere meg. Jeg klarte ikke å bli noe, noe som bare kunne sette utfor og slippe taket i alt som var meg. Jeg fortsatte å være noen, noen som kjente knirkingen under støvlene på vei oppover bakken, vinden som fikk stillaset til å gynge og fornemmelsen av sletta som et bunnløst svelg nedenfor hoppet. Den kvelden satte jeg de nye skiene og støvlene mine lengst inn i uthuset.

Desember er blitt min måned. Det er da jeg er. Eller egentlig starter det i midten av november nå. Takk Gud for tidlige julegateåpninger. I fjor var jeg i gang alt 7. november på handelsstandens egen kick-off. I år drøyde det ytterligere ei uke før jeg ble invitert på den første sanitetsbasaren.

Åpningsjobben for sesongen er alltid spesiell. Det handler om å få en god start. Det holder ikke bare å bøye seg ned og spørre om det er noen snille barn her. Det du sier må komme innenfra, du må bli det du framfører. Bestemor var veldig flink til å deklamere dikt, og hver gang hun leste, stilte hun seg med beina litt fra hverandre og høyrehånda halvveis løftet som hun skulle holde en jukselapp der. Dette var hennes utgangsstilling, det som gjorde bestemor trygg. Jeg har lært mye av det. Små triks, små rutiner som gjør at jeg kommer i gang, sjøl om jobbene jeg gjør kan være ganske forskjellige og utgangsstillingen variere veldig alt etter som det forventes at jeg skal sitte eller stå. Det aller viktigste er at jeg tar på nisseutstyret hjemme, at jeg er nissen fra det øyeblikket jeg går inn døra hos oppdragsgiveren. Forvandlingen må skje før jeg kommer fram, hvis ikke blir det som å sitte på bommen igjen. Jeg klarer ikke å nulle ut meg sjøl, klarer ikke å bli noe. Uten nisseutstyret på er det i det hele tatt svært sjelden jeg er utenfor døra.

Det har vært litt problematisk at jeg ikke kjører bil. Det er derfor blitt mye taxi før jul, og iblant har naboen kjørt meg. Han er pensjonert sjømann og bruker dagene som han vil. Noen ganger har jeg tatt mopeden hvis det har vært virkelig krise. Etter at fylkets største kjøpesenter ble bygget inne i byen, er det uansett blitt mindre reising. Arbeidstidene er forholdsvis faste, og jeg kan ta bussen fram og tilbake uten altfor store problemer. Når jeg er ferdig for kvelden, er det sjelden at folk er fulle nok til å begynne å dra i utstyret mitt, men det har hendt, og i fjor ble den ene maska ødelagt. Heldigvis har jeg lært at også dette er en del av jobben, og har alltid to masker i reserve. Jeg kjøper dem gjennom et amerikansk firma som jobber mest mot film.

Det er mange som klager på barna og sier de blir stadig mer uhøflige og utakknemlige. Det er ikke sant. Når det er utdeling av godteriposer, hender det nesten bestandig at noen sniker seg bort til meg to ganger, men jeg kan fortsatt huske juletrefestene da jeg var liten. Gangene jeg måtte gå hjem med bare en liten innskrumpet klementin, fordi de store gutta hadde lurt til seg dobbel porsjon med seigmenn og twistbiter. Jeg har jobbet som nisse i 18 år nå, og barna er som de alltid har vært. Det er foreldrene som har forandret seg. Det er de som blir sure. Det er de som skjeller meg ut hvis det mangler en sjokolade eller et klistremerke i posene. Flere blir rett og slett ubehagelige, og ved et par anledninger har mødrene svingt ut etter meg.

I dag er det lille julaften, men jeg forsøker ikke å tenke på det. Forsøker ikke å la det synke inn at snart starter mørketida igjen. Snart er det slutt på at jeg orker å bevege meg blant folk.

På enkelte av de kaldeste dagene kan jeg skjule meg bak skjerf og lue, men jeg kan ikke ta barna på fanget, klemme mødrene og kjenne alt dette mjuke mot meg. Det er derfor desember gjør livet mitt, det er da jeg kan overveldes av følelsen av å være menneske, sjøl om det bare er gjennom nisseklærne og maska.

Den nye senterlederen har studert i Minneapolis, og det var han som hadde ideen om at jeg ikke bare skulle gå rundt og dele ut godterier. Noen timer hver dag kan derfor barna få fortelle meg hva de ønsker seg, og bli fotografert på nissens fang helt gratis. Bildet får de stukket til seg sammen med en felleskatalog fra leketøysforretningene på senteret. Til å begynne med gikk det ganske tregt, for én ting senterlederen ikke tenkte på, er at norske barn ikke er vant til å forholde seg til nissen på den måten. For mange unger er forskjellen stor på å stikke fram hånda og få utdelt en godteripose, til å krype opp på nissens kne. I begynnelsen var det mye nøding for å få barna til å våge seg fram. Den tredje dagen etter at jeg startet, satte derfor en bestemor i midten av 50-årene seg på fanget mitt, for å vise barnebarna at det ikke var noe å være redd for.

«Jeg ønsker meg en snill mann, lengre sommer og en bil som går like bra oppover som nedover,» sa hun, og ga meg en hard klem.

Sia er det blitt flere godt voksne kvinner som har krøpet opp i fanget mitt, for å vise barna at jeg ikke er farlig. I forrige uke kom det også to stykker uten unger rett før stengetid. Flotte damer med se-på-meg-sminke, korte skjørt til knærne og høye hæler på støvlettene som gjorde at jeg hørte dem lenge før jeg så dem. Den første dama spilte snurt fordi fotografen var gått for dagen, og fikk venninna til å ta et bilde av oss med sitt eget kamera. I motsetning til når jeg har barn på fanget, så var det ikke selve ønskinga som tok tid denne gangen, men fotograferinga. Dama asjet seg fram og tilbake før hun fant en stilling hun var bekvem i. Venninna holdt på enda verre, og etter at hun endelig var fornøyd klarte jeg ikke å holde tilbake alt dette jeg aldri får utløp for uten at det koster meg både skam og ydmykelse. Jeg veit ikke om damene merket noe, men da jeg løp av gårde inn på do, klapret pulsen om kapp med mine egne støvelhæler. Etterpå lurte jeg på om de damene visste hvem jeg var, om de syntes synd på meg og bare ville være litt snille før jul. Men jeg tror ikke det er slik det henger sammen. Det er nesten ingen som aner hvem jeg virkelig er, nesten ingen som kjenner meg som annet enn nissen.

Som ventet blir lille julaften den travleste av alle dagene, og fotografen må bytte inn den tredje batteripakka i blitsen før køen begynner å tynnes ut. Sjøl føler jeg meg som paven, og har ikke tall på alle gangene jeg har løftet hånda med et velsignende ho-ho-ho og nikket forståelsesfullt at det blir nok en ordning med både mekkemikler, barbierapunzler og ringenes herre 1, 2 og 3. Jeg begynner å se fram til å strekke meg ut på sofaen, sette på en av de klassiske julefilmene fra Hollywood og kjenne den døsige saligheten etter en lang arbeidsdag synke inn. Halsen er tørr og tunga klistrer seg fast til ganen, og jeg sniker til meg en liten slurk cola, sjøl om senterlederen har sagt det er strengt forbudt for nissen å drikke eller spise utenfor pauserommet. Jeg gjemmer flaska oppi sekken igjen, slipper den ned på golvet, retter meg opp og legger merke til at ei dame i 40-årene står og ser på meg borte ved trappa ned til underetasjen. Det er noe kjent med den dama, et øyeblikk ser det ut som hun er på vei over til meg, men så kommer to små jenter løpende. Neste gang jeg ser opp, er dama borte.

Jentene ønsker seg hver sin ponni, jeg sier jeg skal se hva jeg kan gjøre, og spør om det ikke er noe annet de vil ha også, noe jeg garantert får med meg på sleden. «Rosa Minni Ballerina-vesker,» sier de i kor. «Det skal vi nok klare,» sier jeg, og gir dem noen sukkertøystenger så de ikke skal begynne å mase om hvor fotografen er.

Jeg kaster et blikk på klokka. Bare en halv time til vi stenger. Det er nesten så det skal bli godt å få av seg nissekostymet, sjøl om jeg vet hvor tomt det vil bli i morra på disse tider. Jeg bøyer meg ned for å snike colaflaska opp av sekken, og plutselig er hun der igjen. Målbevisst denne gangen. Klikk-klakk over gulvet. Først rett foran meg ser jeg at hun er blank i øynene, men jeg merker ingen dunst av alkohol idet hun glir ned på fanget. Så kjenner jeg henne igjen. Emma eller Emmy et eller annet. Hun gikk to år over meg på ungdomsskolen, og en gang husker jeg at noen eldre gutter begynte å slåss så motorsyklene veltet, fordi begge var kommet for å hente henne. Emma eller Emmy bare snudde seg og gikk tilbake inn på skolen.

Hun sier ingenting med det samme, men legger høyrearmen rundt halsen min og klemmer meg så hardt at innsida av maska klistrer seg fast til kinnet mitt. Lukta av parfyme fyller hele meg, og det føles som alt blodet blir sugd vekk fra hodet, ned mot skrittet.

Jeg kremter løs en åpning øverst i halsen, forsøker å lene meg litt fram så nærværet av henne ikke skal bli fullt så overveldende.

- Har det skjedd noe? sier jeg.

Hun sier fortsatt ingenting, og jeg forstår at hun gråter.

- Jeg er snart ferdig, kan du ikke vente ved utgangen, sier jeg, og kan nesten ikke tro at jeg er så modig.

Hun trekker på skuldrene, og leppene hennes finner øret mitt.

- Det jeg ønsker meg til jul, er at noen kan være glad i meg slik jeg er, hvisker hun, reiser seg og blir bare borte. Jeg får lyst til å løpe etter. Lyst til å rope at jeg kan være glad i henne slik hun er, at jeg kan være den mannen, men armen hennes rundt halsen min, pusten i øret, har fått det til å dunke i hele meg. Sjøl om buksene mine er vide, er de ikke vide nok nå, så jeg blir bare sittende. Sittende til det er trygt å gå på do. Jeg lengter virkelig etter litt kaldt vann over panna, men jeg er ikke alene der inne og nøyer meg med å vaske henda. Øynene som stirrer tilbake fra speilet er rødkantede gjennom maska, og jeg er tilbake i en annen jul. Hånda mi som løfter kosten, den hvite malingsboksen ved sida av whiskyflaska på vasken, den seige fornemmelsen over huden. Neste morra måtte jeg bruke en hel flaske terpentin for å fjerne malinga. Huden løsnet i digre flak, men halve ansiktet mitt var fortsatt like blålilla. Nå kan jeg nesten ikke være ute om vinteren fordi jeg har så lett for å forfryse meg. Kuldeproblemene kan jeg allikevel leve med, det verste er de kvinnfolka som forsøker å late som de ikke grøsser når de ser meg.

Jeg rydder stolen og bordet inn bak kulissene til nisseverkstedet jeg sitter i, og forter meg ut. Selvfølgelig tror jeg ikke at Emma eller Emmy virkelig er på plass ved utgangen, men jeg blir allikevel skuffet over at den eneste som står og venter er en av offiserene fra Frelsesarméen. Jeg legger en hundrings i gryta, sier noe om været og Betlehemsmarkene, men Emma eller Emmy er ikke å se, så jeg løper for å rekke den siste bussen hjem. Av gammel vane går jeg helt bakerst og slipper meg ned i baksetet akkurat idet vi passerer den andre enden av kjøpesenteret. Emma eller Emmy står med ansiktet vendt mot inngangen, og jeg begynner å dunke på bakvinduet. Forsøker å gjøre bevegelser som skal få henne til å snu på hodet, men det er ingen reaksjon. Inne i meg er det noe som vil rope til sjåføren, trykke på knappen, løpe framover, men ved brua har jeg fortsatt ikke reist meg. Over elva og inn på den andre sida er jeg ikke lenger sikker på om det virkelig var henne jeg så. Jeg lener meg tilbake i setet, forsøker å nulle meg sjøl helt ut. Trafikken har ennå ikke stilnet av i gatene, og digre snøfiller blir virvlet fram og tilbake mellom bilene. Da jeg går av bussen hjemme, lyser det borte i hoppbakken, og jeg synes jeg kan ane noen skygger i unnarennet. Idrettslaget har jobbet iherdig for å få bakken i stand til å holde hopprenn den første dagen i jubileumsåret. De har alt spurt om jeg vil komme og være nisse. Inne i stua tar jeg noen skjeer honning i teen min, og blir sittende og stirre utover bygda. Det kommer til å legge seg mer snø i løpet av natta, og i åsen på den andre sida kan jeg alt se det oransje lyset fra en brøytebil pløye seg vei nedover dalen.

Jeg våkner tidlig, men blir bare liggende i senga. Tenker på folk jeg kjenner som har sluttet å sette beina ned på gulvet om morran. Det er mange som påstår det er altfor lett å gi opp. Tullprat. Det er lettere å sette det ene beinet foran den andre og så skrangle seg gjennom nok en dag. Det krever mot å la være.

Det er en telefon fra senterlederen som får meg ut av senga.

- Du trenger ikke å komme i dag, sier han. - Noen har forsøkt å drepe seg utenfor senteret i løpet av natta. Jeg føler ikke det er riktig du skal være her og ta imot de siste ønskelistene.

- Jeg forstår, sier jeg. - Var det en full mann som forrige gang?

- Nei, sier senterlederen. - Det var ei dame.

- Var det du som fant henne?

- Nei, securitas. Hun hadde tatt noen tabletter, og satt seg på en av benkene foran inngangen.

- Var det en gammel dame?

- Det vet jeg ikke, men politiet sier at hun ikke vil få varige mén.

- Vet du hva hun heter?

Jeg hører han blar i noen papirer.

- Emmy Johansen. Kjenner du henne?

Jeg nikker inn i røret.

- Du får selvfølgelig betaling for denne dagen også, fortsetter han, kort pause som han venter at jeg skal si noe mer, så: - Vi tar kontakt igjen i oktober. Du har gjort en helt outstanding jobb. God jul, sier han, og jeg legger på. Går inn på badet, skrur på dusjen og kaster et blikk i speilet. Ansiktet mitt som Flyktningesjøen i midten av april. En diger råk inn mot land på den ene sida, og resten full av sprukken, råtten is.

Resten av dagen klarer jeg ikke å slutte å tenke på Emmy. Løfter røret av og begynner å slå nummeret til sjukehuset flere ganger, men legger på før noen svarer. Ser for meg Emmy Johansen utenfor kjøpesenteret, hodet som synker ned mot brystet, snøen som legger seg i håret til den peneste jenta på ungdomsskolen min.

Det er blitt mørkt da jeg går ut døra og mot uthuset. Jeg har lovet å være nisse for tre familier, og hadde naboen min vært hjemme, ville han sikkert kjørt meg, men jeg tar mopeden i stedet. Så lenge det ikke er over fem kuldegrader, går det greit. Jeg setter på meg frakken etter far over nisseklærne, og maska gjør at jeg ikke kjenner frosten mot ansiktshuden. Det står tre plastposer med pakker bak mopeden, og jeg legger dem ned i avisveskene jeg har kjøpt inn til formålet. Øverst legger jeg striesekken som jeg bruker å ha pakkene i.

Jeg holder mer igjen enn jeg slipper på nedover mot bygda. Sjøl om ikke kulda plager meg, finner vinden vei inn gjennom øyesprekkene i maska og tårene begynner å renne. Ved hoppbakken må jeg stoppe. Det føles som jeg ser hele bygda gjennom veggen på et akvarium.

Idrettslaget har gjort en bra jobb. Etter at far og noen andre ildsjeler bygget bakken på dugnad mot slutten av 50-tallet, har det vært mange gode lokale hopprenn her, men for rundt 15 år sia begynte lufta å gå ut av både idrettslaget og ungguttas hoppinteresse. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor bakken blir satt i stand igjen nå. Om det bare er idrettslaget som føler for å briske seg i jubileumsåret, eller om hoppinteressen virkelig er stigende igjen. Jeg følger ikke så godt med lenger, men har lest at det er ei jente som skal være første hopper utfor bakken. Å tenke på det gjør meg merkelig glad, og så skjønner jeg hva det er som har fått det til å krible oppover lysken helt sia jeg dro på meg nisseutstyret i dag. Lukta av liljekonvall, av Emmy, det som må være Emmy, henger fortsatt igjen inne i maska. Det kan ikke være noe jeg innbiller meg, jeg er helt sikker. Så forstår jeg hva jeg må gjøre. Jeg snur mopeden og kjører hjemover. Går inn i uthuset.

Det går enda langsommere ned til bygda igjen, men det gjør ikke noe. Sjøl om jeg aldri direkte har vært en travel mann, kan jeg ikke huske sist jeg hadde bedre tid. Tilbake i Overåsbakken stopper jeg i unnarennet, puster kvelden i meg og holder den der, så gir jeg gass oppover mot toppen.

Det ligger fortsatt noen planker igjen i snøen og bommen er ikke montert, allikevel har ikke bakken noe uferdig over seg. Den ligger der som jeg alltid husker den har gjort. Jeg kjører mopeden helt opp på toppen og parkerer. I det nye flomlyset bøyer unnarennet seg ned mot sletta som et helt nytt ark stukket ned i en skrivemaskin. Rett overfor der bommen skal settes fast er det stukket fire fakkelholdere ned i snøen. To på hver side av sporet. I avisa sto det at jentehopperen skulle tenne faklene før hun setter utfor. Jeg går av mopeden og inn i utstyrsbua. Romsterer litt rundt, men finner ikke det jeg leter etter, bare noen gamle aviser, men det er ok, det får duge, heldigvis har jeg fyrstikker i lomma. Jeg river løs noen sider fra avisene, stapper dem ned i fakkelholderen og løsner skiene mine fra mopeden. Det er snart 23 år siden jeg hadde på meg støvlene sist, men de passer fortsatt. Jeg fester bindingene, husker den gang jeg satte bakkerekord, 72 meter, lurer på hvor langt de kan hoppe nå? Vinden kommer i et sidelengs kast, men jeg tror ikke det er den som får meg til å fryse over hele kroppen. Jeg reiser meg opp, lukker øynene og så er Emmy der. Emmy oppreist i sjukehussenga. Jeg kan se meg sjøl stå utenfor døra til rommet hennes, hjertet som begynner å slå raskere, jeg som forsøker å kjenne etter om jeg er modig nok til å lage en knyttneve av hånda, om jeg har det som trengs for å banke på. Jeg åpner øynene, river av meg nissemaska og slipper den ned i snøen. Trekker pusten djupt et par ganger, river av en fyrstikk og stikker den borti avisene. Jeg kan alt kjenne vekten av hele Telemark i kroppen.

Publisert 13. september 2005 | Til toppen av siden