Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

Østersjøen som bibliotek
Anmeldelse av Tor Eystein Øverås: Til, Gyldendal 2005.
av Aage Storm Borchgrevink

"Kunst, kunst, kunst," står det et sted i Tor Eystein Øverås' lærde reiseskildring Til. Boken er en helt usedvanlig velskrevet "litterær reise", men forteller lite om livet på stedene fortelleren besøker.

Tor Eystein Øverås tar oss med på en omfattende reise i Østersjø-regionen, fra Bodø, via Russland, Finland, Sverige, Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tyskland, Danmark - og tilbake igjen til Bodø.

Etter endt lesning på side 438 kan man slå fast at dette i høyeste grad er en litterær reisebeskrivelse - både i kraft av å være helt usedvanlig velskrevet (det finnes omtrent ikke en svak setning i hele boka), og enda mer i det at boka i første rekke dreier seg om litteraturen som foregår eller er blitt skrevet i disse traktene. Som Øverås programmatisk skriver: "Jeg vil reise rundt dette havet i litteraturen."

Til byr dermed på monografiske blikk på en rekke forfattere, filmregissører og kunstnere, impresjoner fra lesningene av verk, og betraktninger om hvorvidt enkelte nasjoner kan karakteriseres som episke, andre som lyriske, og så videre. Samtidig forsøker Øverås (omtrent slik Thorvald Stoltenberg på begynnelsen av nittitallet "oppfant" Barentsregionen) å beskrive den baltiske regionen som et sammenhengende "litterært landskap", forent av Østersjøen, Nordens mare nostrum.

Den dristige ambisjonen om å opp-dage en sammenhengende litterær region fungerer som den åtte måneder lange reisens motiv og som plotet i den lange beretningen. Men selv om intensjonen er å etablere sammenhenger mellom stedet og ordet, mellom landene og verkene, foregår reisen først og fremst i et selvrefererende litterært rom. Det finnes tilsynelatende få dører ut av dette rommet, eller kanskje det skorter på viljen til å forlate det? Verden utenfor synes ofte skiftende, ustadig og truende, mindre substansiell enn skriften, og dermed beskriver Øverås for eksempel Sankt Petersburg slik:

Petersburg løser seg opp, lar seg ikke holde fast. Før jeg kom hit hadde jeg lest mye av Petersburg-litteraturen, men selv etter å ha sett byen med egne øyne, luktet den, hørt den, tråkket den gatelangs, så er det fremdeles litteraturen skapt i og om Petersburg, som framkaller de klareste bildene i meg.

Stedene fremstår generelt ganske vagt. Det er få levende personer her - bortsett fra fortelleren selv - og for meg er dette bokens sentrale problem. Litteraturen som opptar Øverås slik, og som er hovedtema for boken, forblir nesten fullstendig uten referanse: Den er i liten grad knyttet til historie, politikk, sosiale forhold - til skitten i gatene, for å si det slik. Litteraturen er et autonomt (eller snarere autistisk) fenomen som svever høyt over Østersjøens folk, byer, landskaper og historier. Men dermed oppleves også Øverås' usedvanlig lærde, impresjonistiske essaystikk om litteratur, film og kunst som litt anemisk, litt vektløs. Denne gotlandske funderingen rundt Tarkovskijs forhold til tid og sted er for eksempel ganske typisk for boka:

Tarkovskij, tenker jeg, der jeg står i Offerets landskap, arbeider sensuelt og sanselig med egne tider og steder i Speil, ikke mindre sanselig i Andrej Rubljev, men også i den gåtefulle Stalker er han konkret, konkret i et konkret landskap, selv om det er vanskelig å se hvor dette landskapet er.

Etter dette intermessoet om konkrete og mindre konkrete tider og steder, forlater fortelleren Tarkovskij (og åstedet for filmatiseringen av Offeret) og drar videre til nye kunstnere og nye funderinger.

Fra mitt ståsted, som absolutt ikke trenger å være andres, er reise-beskrivelser nesten alltid truet av plotløshet, tilfeldighet, vektløshet - av fortellerens avskårethet fra sitt tema: turistfella - men henter sin eventuelle frelse fra portretter av mennesker. Det holder ikke med beskrivelser av arkitektur og trær, det holder ikke med lærdom alene, det er menneskene i disse landskapene som gir reiseskildringen liv. Det er disse to polene reiseskildringene navigerer etter - plot og karakter - eller i alle fall er det disse to polene jeg orienterer meg etter som leser av reiseskildringer.

Øverås marsjerer ut fra Bodø lik "en hærfører uten hær", og ambisjonen om å kartlegge en ukjent region bærer boken trygt fra Norge via Murmansk til en glitrende sekvens i Nord-Finland. Men på et tidspunkt, kanskje allerede før hundre sider er nådd, føler jeg at erobringstoktet dabber av og går over i formålsløs slentring. Plotet blir uklart, som om han er usikker på egne ambisjoner. Øverås trekker dessuten inn sin litterære klo. Han byr på færre fortellermessige grep, og stadig flere dagbokaktige notater, løsrevne impresjoner og luftige spekulasjoner, som for eksempel denne meldingen fra Riga: "Latvierne gåtefulle. Latvia som nasjon ikke lett å forstå."

Gjennom de siste tre fjerdedeler av boka fotfølger vi Øverås (eller "Øverås", beretningens hovedperson) gjennom hist og hint i utlæg - og da forsvinner "sammenhengene" ut av syne. De fleste erobrere kjører seg før eller siden fast i myrer og søle, mens oppdagere sjelden finner det de leter etter - slik sett er vel utviklingen i Til både realistisk og en gjennomtenkt respons til egen hybris når det gjelder troen på sammenhenger. Men jeg stiller meg likevel tvilende til en poetikk som kanskje oppsummeres i denne hyllesten til Federico Fellini:

Jeg drømmer om å skrive et lengre prosaarbeid inspirert av måten Fellini har komponert filmfresken [La Dolce Vita] på. Filmen er kjedelig, langsom, lett å falle av underveis, og etterpå er det umulig å gjenfortelle hva man har sett.

Mens Fellinis "fresker" er fylt av groteske og vakre mennesker, er det et ensomt univers Øverås byr på. De få menneskene han møter i disse åtte månedene fremstår like bleke, flate og tåkete som Østersjøens forblåste landskaper. Skildringen av bursdagen hans, 17. juli 2002, som forløper i ensomhet i et taust Åbo, minner meg om fyrvokterens bursdagsrim fra Tove Janssons Pappaen og havet: "Det er min fødselsdagsfest / men ingen fins som feirer den / og vinden blåser fra sørvest / og det er regnvær igjen."

Men frem fra skildringen av reisen om Østersjøen stiger likevel et portrett av Øverås selv, eller "Øverås", for å være litteraturvitenskapelig korrekt. Til er ikke den første og ikke den siste reiseskildring der man drar utenlands bare for å oppdage at man alltid har seg selv med på lasset, men den intelligente og ambivalente skildringen av "Øverås" sin tvil og hans refleksjoner rundt sitt eget fundamentale utenforskap, hans avstand til verdens friksjon og støy, er for meg et av høydepunktene i boken.

Dette portrettet er ikke bare forankret i indre monologer, men formuleres også i handling, slik som når "Øverås" på pinefullt klossete vis forsøker å betale sitt russiske vertskap for gjestfriheten de har vist ham. Eller som i denne lille vignetten, der "Øverås" besøker et bibliotek i Honningsvåg og oppfatter en kontrast mellom det rike utvalget av bøker og det karrige landskapet rundt tettstedet:

Jeg roser en bibliotekar for utvalget. Jeg sier at jeg ikke visste at det var så goldt her, så nakent, så karrig. Bare berg. Hun gjør en pause. Så sier hun: Berg er ikke bare berg. Hun er høflig. Hun sier ikke hva hun kunne ha sagt: Du har ikke sett noen ting.

Portrettet av "Øverås" er en beskrivelse av "den passive unge mannen. Den som står der og smiler og ler, med et glass øl i hånda". Slik sett er det naturlig at reisen både starter og ender i Bodø, for leseren aner at det har foregått noe der, under "Øverås" sin oppvekst, som kanskje kan forklare en del av spørsmålene han stiller rundt sitt forhold til verden og menneskene:

Hvorfor våget jeg ikke å gå min helt egne vei? Eller hvorfor ville jeg ikke? Hvorfor var jeg med på alle dumhetene som ikke tiltalte meg, i stedet for å holde fram det sære, det rare, som jeg var? Hvorfor trakk jeg meg ikke tilbake med meg og mitt? Hvorfor isolerte jeg meg ikke? Hvorfor stilte jeg meg til skue der ute som den passive unge mannen, den som ville vekke behag, passe på at andre hadde det bra, at færrest mulig ble såret, hvorfor forsøkte jeg å administrere den felles lykkes minste multiplum?

Det er kanskje dette spørsmålet som motiverer hele reisen: Trangen til for én gangs skyld å gå sin egen vei, til å gjøre ting på sin måte uten "å administrere den felles lykkes minste multiplum". Det er portrettet av den passive unge mannen, som reiser uten å se noen ting, som står med ett ben på stedet og ett på ordet, i ubalanse, uten å finne sammenhengene han postulerer, men som holdes oppe av en sjelden språklig begavelse - det er dette portrettet som gjør at jeg oppfatter Til, på tross av min skepsis til prosjektet, som en av de beste norske reiseskildringer de siste årene.

Publisert 13. september 2005 | Til toppen av siden