Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Essay

Kasserte heltinner
av Arnhild Skre

Nora er korttenkt. Pippi er en trist klovn. Og Kristin Lavransdatter viker tilbake når hun endelig kan nyte makten og friheten. De er tre av våre største litterære kvinner. Likevel strøk de til heltinneprøven.

Slutningen føltes som et svik. Jeg hadde lett gjennom lesehistorien min på jakt etter de største heltinnene. Jeg var trøtt av alle kvinnelige ofre i skjønnlitteraturen, av alle damene som ventet på helten, som blomstret mens han var der og sèg tilbake i usynlighet når han hadde passert. Lei alle de syke, de mange triste, de som holdt på å forgå av lengsel etter andre liv. Jeg orket ikke flere femme fataler heller. Divaer som ble skapt for å vise mannens manndom og bære skylden for hans fall.

I stedet ville jeg skrive om litterære damer som hadde inngitt styrke, mot og dristighet. Slike som provoserte til fruktbare tanker, som turde det jeg selv kvidde meg for, og klarte slikt jeg ikke trodde jeg kunne.

Jeg søkte overlevere med handlekraft. Jenter som peker på utveier og åpner for befrielse, som viser nye grep eller omveier, som omdefinerer og nytolker alt jeg har sett, men ikke fått grepet på.

Jeg mente de måtte være mange, og var så sikker på at Pippi, Nora Helmer og Kristin Lavransdatter ville være blant dem, at jeg allerede hadde ført de tre opp på heltinnelisten. Men da jeg begynte å se nøyere etter, tenke tilbake på vårt første møte, og nylese for å se hva de sa meg nå, da falt de igjennom.

Pippi

Det begynte hos Pippi, den sikre gjengangeren i alle portrettintervjuer med suksessrike kvinner.

Hvem var ditt første forbilde? Pippi.

Hvem beundrer du mest? Pippi.

Men spør hvem folk ville sittet fast i heisen med eller hatt med seg til en øde øy. Ingen svarer «Pippi» da, og det forstår jeg godt.

Selvsagt finnes det grunner for å se opp til Pippi. Hun har det kvinner gjennom historien har savnet mest: Pippi er rik, og hun er sterk.

Tenk hvor mange kvinneliv som ville vært forandret hvis vi kunne glemme at vi er omgitt av mennesker med større muskler enn oss. Pippi trenger ikke være redd for å sove med vinduet åpent. Hun kan vandre ute om natten hvor og så lenge hun vil.

Hun har i tillegg økonomiske muskler. Alle gullpengene gjør at hun slipper å underkaste seg noen forsørger. Da hun ble født var ikke bare barn, men også de fleste voksne kvinner forsørget. Det siste har forandret seg. Rike er få av oss likevel blitt. Pippi ville ikke havnet blant dagens nyfattige etter den skilsmissen som helt sikkert hadde kommet. Hennes barn ville sluppet å være hjemme fra skoleturer fordi mor ikke eide de ekstra tusenlappene. De hadde kunnet gå i merkeklær om hun hadde villet, men det hadde hun helt sikkert ikke. Pippi ville klart seg flott som ugift mor. Det er både heltinnelikt og misunnelsesverdig.

Dessuten har Pippi gode venner. Tommy og Annika viker ikke fra henne. Hun ser ut til å ha det morsomt. Når tyver bryter seg inn i huset hennes, lager hun komikk av forbrytelsen. Når hun forteller om sin døde mor og forsvunne far, sier hun at det er stas å være foreldreløs. Og så er Pippi fri nok i hodet til å stille spørsmål ved alt mulig, og tillater seg å bryte slike grenser som blir satt opp for kvinner og barn.

Alt dette skaffet Pippi berømmelsen da Astrid Lindgren ga henne litterært liv for 60 år siden. Særlig gjør uroskapingen at hun i dag beundres og trekkes fram i nye sammenhenger,

enten det er en ukonvensjonell maktutreder som skriver befriende og essayistisk om Pippis undergravende språktolkninger1, eller lekne filosofer som setter hennes spørrekunst på høyde med Sokrates?2.

Sterk, rik, fri, omgitt av venner, og filosofisk og språklig skarp. Det finnes mange grunner til å si at Pippi er en heltinne. Likevel klarte jeg ikke å like henne da jeg var barn, og jeg klarer det fremdeles ikke. Årsaken da var at Pippi virket masete og stresset. Det verste nå er at hun er en ensom og trist person.

Mitt aller første møte med Pippi skjedde i den første boken om henne3. På første side flytter hun mutters alene inn i huset sitt. Vi får vite at moren er en engel som sitter i himmelen og kikker ned på Pippi gjennom et lite hull. «Ikke vær redd! Jeg greier meg nok!» roper Pippi opp til henne. På neste side hører vi om pappa Langstrømpe som har blåst over bord og blitt borte. «Og bare pappaen min får bygget seg en båt, så kommer han og henter meg,» sa Pippi.

Jeg ble -- og blir fortsatt -- trist av å lese om dette barnet som må passe på at den døde moren har det bra mens hun forsikrer seg selv om at faren kommer og henter henne når han får muligheten. «Hei hopp, så fint det skal bli!» lo Pippi. Jeg syntes det var sørgelig, og enda sørgeligere fordi hun satte opp dette krampaktige gliset. Pippi kunne nok omdefinere høflighet til tull og innbrudd til gøy, men uansett hvor sprelsk språkføringen var, klarte hun ikke å overbevise meg om at en kunne snu sorg over døde foreldre til spøk.

Pippis rabalder på skolen er også en berømt og hyllet historie. Måten hun stiller spørsmål ved skolens dumme disiplinering og tomme pedagogikk er politisk korrekt. Slikt skal vi selvsagt le av. Men når jeg husker tilbake, må det innrømmes at jeg opplevde fortellingen som ubehagelig. Nå kommer det jo fram hvor fullstendig utenfor hun er. Mens alle andre barn er på skolen, står Pippi alene og strigler hesten sin. Så bestemmer hun seg for å bli del av samfunnet. Hun kommer brasende inn i klasserommet med stort rabalder og viser at hun ikke begriper hva skole er. Hun er masete og svarer flåsete og klarer ikke å regne selv de enkleste stykkene. Hun avbryter når frøken forsøker å konsentrere seg om andre elever. Hun maser og sitter urolig. Når Pippi til slutt må erkjenne at hun ikke passer på skolen, kommer hun drassende med enda en av disse patetiske unnskyldningene sine om at hun skulle nok fått det til, hvis alt i Sverige hadde vært slik som det er i land langt borte.

«Takke meg til for skolene i Argentina, sa Pippi overlegent og så ned på barna. Der skulle dere gått.»4

Jeg trodde ikke et sekund at hun visste noe om skolen i Argentina. Like lite som jeg hadde trodd at alle i Brasil gikk rundt med egg i håret, eller skulle komme til å tro at de håpløse blomstene hun broderte var slike som vokste i Bakindia.

Enda tydeligere ble utenforskapet da Pippi er bedt i kaffeslabberas. For riktignok syntes også jeg at slike oppstyltede dameevenementer hadde et komisk skjær over seg og trengte liv og ugreie. Jeg lo der hun parodierer klagesangen over hushjelpene, men etterpå syntes jeg det ble vel mye mas. Pippi strør alle sukkerbitene utover golvet og skylder på at hun trodde det var strøsukker. Så strør hun strøsukkeret utover, og da hadde jeg fått helt nok. Pippi mener ikke å være slem, men til slutt har hun ødelagt selskapet for fru Settergren som bare har vært snill mot henne.

Pippi gjør mye morsomt og stiller øyeåpnende spørsmål. Hun underholder og vekker. Jeg synes likevel mest synd på henne. Hun er foreldreløs, utenfor og oppkjørt langt ut over sin egen kontroll. Jeg tror ærlig talt ikke at så mange av oss, hvis vi er helt ærlige, virkelig ønsker å være Pippi.

De vi ønsker å være, er Tommy og Annika. De prektige barna i den pertentlige villaen omgitt av den ryddige hagen. Barna med de flinke og blide foreldrene. De som ville ha kjedet vettet av seg i all tryggheten og ordentligheten hvis ikke den rødhårete jenta med hest og apekatt hadde flyttet inn i huset ved siden av og snudd passe store biter av hverdagen opp ned.

Det sies mye om Astrid Lindgrens kjærlighet til Pippi Langstrømpe, men jeg tror ikke hun først og fremst tenkte på henne da hun skrev bøkene. Historiene om jenta i Villa Villekulla er skapt for alle Tommyer og Annikaer slik at de har en sikkerhetsventil som letter sivilisasjonstrykket i den borgerlige barndommen.

Kravet til disiplin og kontroll er ikke blitt mindre siden 1945, selv om det kommer til uttrykk på nye måter. Nasjonale prøver er kommet til, slanking fra førskolealder, ambisiøse foreldre som skysser i øst og vest for at de selv og ungene deres skal kunne oppvise et liv som er konkurransedyktig i prestasjonssamfunnet. Dagens beste barn kan selvsagt ikke herme etter Pippi, men bildet av barndommen deres blir mer perfekt når en slik klatt systemkritikk også er med.

Derfor dukker Pippi stadig opp i sikre kassasuksesser, enten det skjer på Det Norske Teatret, på Trøndelag Teater, eller i høst for første gang på Nationaltheatret. Så er Tommy og Annika igjen fulle av frydefull skrekk. Foreldrene er glade fordi de kan by på kvalitetssikret og risikofri rabulisme. Og alle føler at kulturens disiplinering blir til å svelge når vi inkluderer denne alternative stemmen og kommersialiserer henne med sokkesig og alt.

Men Pippi selv er forsert og ensom og utenfor dette. Trass i alle sine penger og muskler og glupe humor er hun en trist klovn som den perfekte barndommen trenger for å framstå med en menneskelig maske. Slik er det. Vi trenger Pippi, men hun duger ikke som heltinne så lenge alt vi ønsker er å kikke på henne og gå vår vei.

Vi ville ikke holdt ut å være henne, og vi holder ikke ut å være sammen med henne lenger enn de få timene det tar å se teaterforestillingen eller lese en av de «morsomme» Pippi-bøkene.

Nora

Astrid Lindgrens livsverk oppgraderes hele tiden. I år er det havnet på Unescos liste over verdens kulturarv, og motforestillinger som mine er relativt sjeldne.

Henrik Ibsens verdensdramaer har også nytt stigende anerkjennelse siden de mildt sagt omdiskuterte urpremierene. I dag kneiser særlig Et dukkehjem høyt blant verdens mest spilte dramaer, og Nora er en av skuespillerkunstens drømmeroller. Fra Irak, fra Japan, fra mange afrikanske land kommer meldinger om hvordan hun spilles og nytolkes, og hvor sterkt stykket inspirerer og fortsatt påstås å virke. I Kina er Nora mer kjent enn Ibsen, hevder den kinesiske Ibsen-eksperten Chengzhou Che.5 Berømmelsen kan sikkert forklares, men for meg er appellen ubegripelig. Selv ble jeg ikke skikkelig grepet av Nora før hun skiftet til combatutstyr og fikk ny utgang i 2002.

Fra jeg begynte å se og lese Ibsen har jeg sugd styrke og tankekraft fra Elida Wangel i Fruen fra havet, og undret meg over at Nora ikke traff meg når hun åpenbart virket så sterkt på alle andre. Som Elida, blir også Nora kompromissløs. En som tar drastiske valg og bestemmer seg for å følge sin egenkraft, selv om det utfordrer og krever noe av omgivelsene. Likevel måtte jeg motvillig innrømme at Ibsens Nora ble patetisk da jeg møtte henne rundt 1970, slik originalutgaven er patetisk for meg den dag i dag.

Overraskende, kanskje, siden Nora er blitt et ikon for feminismens krav om likeverd i kjærlighetsforhold og ekteskap. Et symbol på det å bli tatt alvorlig som kvinne. Når oppgjørsscenen mellom Torvald og Nora Helmer spilles, er det musestille i all verdens teatersaler. Den griper tak, men slutten henger ikke sammen med det som har gått foran. Det blir ingen heltinne av lekedokka som oppdager at hun ikke kan bli noe annet uten å gå.

Førjulsglimtene fra Helmer-familiens hjem har vist oss en barnekvinne. Hun overrasker publikum med å avsløre at hun har begått dokumentsvindel og klart å skjule den i flere år. Dessuten har hun klart å betale ned på lånet uten at hennes kontrollfreak av en bankektemann merket noe. Slik reddet hun livet til mannen sin. Slik har hun til nå berget sitt eget skinn. Under lerkefuglhammen har Nora skjult forbryter- og ansvarssiden sin for alle de nærmeste. Når hun tar den av, blir hun omskapt til en kvinne med kjapt hode, handlekraft og stor kjærlighetsevne.

Så kommer trusselen om avsløring, den endelige ærligheten overfor Torvald, mannens selvsentrerte raseri og Noras berømte sorti. Hvem blir hun da? En melodramatisk figur. Hun som viste så stor handlekraft da mannen skulle reddes, går ut av døren uten å vite hvor eller hvordan hun skal redde seg selv. Dessuten forlater hun barna sine. Jeg er aldri helt sikker på hvor mye hun bryr seg om dem, «mine dukker», men jeg ser alltid den siden av slutten som et tegn på at hun burde ha tenkt saken bedre igjennom.

Ibsens heltinnesignal var at Nora gikk. For meg ble heltinnebildet knust av måten hun gikk på. Som om Fruen fra havet skulle ha sluttet da Elida ber seg fri fra ekteskapsløftet og vil velge på nytt i frihet. Før vi ser at hun har mot til å fullføre sitt selvstendighetsprosjekt og bygge livet videre på det fundamentet hun selv har klart å skape.

Nora måtte ha passet bedre på seg selv hvis hun skulle ha imponert, inspirert eller virket frigjørende på meg. Kanskje skjedde heltinnefallet fordi det var 90 år siden Ibsen satte punktum? I 1970 var mange av oss lei alle gamle frigjøringsromaner som endte med heltinnens død, med ulykker, drap og konkrete eller billedlige selvmord. I den nye kvinnebevegelsen var det ikke nok at kvinner ville bli sine egne. De skulle overleve også. Da måtte de ta ansvar og være aktsomme i frigjøringsstrevet, og det kunne jeg ikke se at Nora var.

Tiden kan altså ha vært én grunn til at Nora havnet blant mine kasserte heltinner. Stedet kan ha vært en annen årsak. Bybudet ringer på og åpner første akt i Et dukkehjem. «Handlingen foregår i Helmers bolig,» står det. Jeg stammer fra vestlandsbønder, fiskere og praktiske, arbeidsomme kvinner. Riktignok lå det en klassereisende akademikergenerasjon mellom meg og primærnæringene, men også sett fra den utkanten fortonte frigjøring blant byborgerskapets plysjgardiner seg som aktivitet på en annen klode.

«Dei einaste kvinnene som med hell kan posere i rollen som Nora, er kvinner frå dei privilegerte samfunnslaga,» skriver Eldrid Lunden og raljerer over den heroiske posituren Ibsen har satt Nora i når hun «går og går» uten at friheten hennes får innhold.6

Noras sorti ser ut til å ha vært like heltinneknusende og utilfredsstillende for poeten og litteraturviteren fra Sunnfjord som den var for meg. Allerede i 1972 skrev Lunden om dette, men dessverre var det umulig å få lese hennes drøfting av stykket da. Først etter 32 år ble hovedoppgaven publisert, omtrent samtidig med at Schaubühne am Lehniner Platz i Berlin gjestet Ibsen-festivalen og endelig presenterte en Nora som tok tak i meg.7 Begge tydeliggjorde Ibsens paternalisme.

Nora-skikkelsen er tolket i mange retninger gjennom de vel 120 årene hun har eksistert, men til nå alltid som offer. I Nationaltheatrets 1999-oppsetning ble hun mishandlet av Torvald. Bergens-kompaniet Grep gikk lenger og lot mannen drepe henne i 2003. Når Scaubühnes Thomas Ostermeier instruerer Anne Tishmer som Nora, er det seksuell utnyttelse som lyser fra scenen. Men da karnevalskostymet er klart, skjer det forandringer. Denne gangen blir ikke Nora til den gale og dødsmerkede fiskerjenten som danser en fortvilet tarantella i forsøk på å svekke giftens kraft. I stedet vifter en Lara Croft-kledt disco-dronning med skytevåpen og varsler dominans.

Noras utstillingsliv griner mot oss i den moderne tyske scenografien, men enda klarere enn i tidligere oppsetninger ser vi at hun desperat og uavlatelig tenker på hvordan hun skal komme seg ut av designfengselet. Da Nora skifter fra tekkelig skjørt til combatshorts med geværhylster rundt låret, vet vi at denne Nora kommer ikke til å forgå. Hun kommer til å tenke strategisk og skyte. Det gjør hun, men først har hun i samarbeid med au pairen fra koloniene fått ungene unna. Så går Nora selv, og lar oss forstå at hun ikke handler overilt, men har tatt ansvar og skaffet seg og sine et sted å dra til.

At Schaubühnes Nora skyter Helmer og velter ham opp i akvariet, skriver jeg på 2000-tallets combatheltinne-regning. Lara Croft er en kompetent kvinnelig frigjører, men hun er også en hevner. Hun avskjærer faren for videre dialog, men også faren for bakholdsangrep -- og hun slipper unna med det.

Kristin

Noen slik utvei valgte ikke Kristin Lavransdatter, middelalderkvinnen som sammen med Olav Audunssøn sikret Sigrid Undset og Norge vår siste nobelpris i litteratur. Hun har vært beundret og filmatisert og dyrket som nasjonalhelligdom siden.

Som få andre litterære heltinner er Kristin sett og elsket av faren sin. Hun er sentrum i en stor roman om store spørsmål. Kristin opplever en altoverskyggende, men forbudt kjærlighet. Hun presser viljen sin gjennom og gifter seg med Erlend selv om det krever at foreldrene må gå tilbake på sitt ord i et samfunn der slikt betydde skam. Hun eier mye gods og får mange sønner. Hun styrer storgården Husaby uten mannlig innblanding, får den i hevd etter Erlends vanstyre, og nyter respekt blant tjenestefolkene og i storsamfunnet. Dessuten har hun fortrolige som hun kan drøfte store spørsmål med og slik holde seg orientert om hva som skjer i de urolige tiårene før Svartedauden. Hvis ikke Kristin Lavransdatter er en litterær heltinne til styrking, inspirasjon og ettertanke, hvem skulle da være det?

Slik kan en spørre, men slik fungerer ikke litterære heltinnekåringer. De bestemmes ikke av ytre faktorer, men er en fortrolig prosess i møtet mellom leser og litterær person. Om boken rommer en heltinne, avhenger av innhold, men enda mer av tid og sted og begges evne til å møte hverandre, forme hverandre og skape hverandre om.

Da jeg første gang leste om Kristin var jeg preget av etterkrigsgenerasjonens opprør. Vi trodde på kjærligheten og likte nok Kristins ufornuftige lidenskap for Erlend bedre enn kvinnegenerasjonene før oss hadde gjort, men maktaspektet ved kjærligheten hennes likte jeg ikke. Hun faller for ham, og han utnytter henne, en 15 år gammel, forlovet jentunge for første gang borte fra familien sin. At hun fortsetter å elske ham da hun begynner å forstå hva han har gjort mot henne og mot foreldrene hennes, er nærmest ubegripelig. At hun trosser foreldrene sine, er derimot fullt forståelig for min generasjon. Hun skulle bare ikke latt dem få rett.

Moren Ragnfrid og faren Lavrans advarer Kristin mot Erlend. De forteller henne hvor ustadig han er, hvordan han roter til livet for kvinnene rundt seg, og hvordan han vanskjøtter gården sin på måter Kristin aldri har kjent til, oppvokst som hun er blant dyktige og arbeidsomme folk. Likevel vil hun ha ham. Likevel tvinger hun dem til å akseptere ham som forvalteren av Kristins arv, Jørundgård som de har arbeidet på i hele sitt liv.

Og så går det som foreldrene har spådd. Erlend er ingen bonde. Han lykkes ikke i så mange andre ting heller. Han steller seg ikke klokt, slik Lavrans alltid hadde gjort. Det blir Kristin som må styre slik faren ville ha styrt, mens hun føder barn etter barn og bitterheten vokser mot mannen. Han er ikke noen støtte for henne. Han forsvinner til stadighet. Det er til tider vanærende og gjør henne ulykkelig, men det at han er borte medfører også klare fordeler. Hun kan drive Husaby etter eget hode når hun nå likevel ikke får noen hjelp fra ham. Det blir det beste både for gården og henne.

En myndig husfrue er hun. Slike har vi ikke mange av i litteraturen. Det kunne vært en herlig svir å lese om hennes glede over makten, og over friheten til å bruke evner hun knapt visste hun hadde. Skulle en trosse foreldre, skulle en seire.

Kristin nyter imidlertid ingen seier. Hun blir fylt av anger. Trass i alt som lykkes for henne, plages hun av at hun førte foreldrene bak lyset. Hun sørger over at de lider sosialt for hennes skyld. Over at hun har brutt Guds bud. Så sterkt gnages hun av dette at hun ikke kan nyte ekteskapet hun har skreket seg til. Den gifte Kristin graver seg ned i religiøsitet. Til slutt tar hun med seg brystbarnet og går barbeint fra Gudbrandsdalen til Nidaros for å bøte syndene sine.

Ble hun for sterk for Undset? Måtte forfatteren, som selv styrte alene på Bjerkebæk, gjøre Kristin til et offer for erotisk og religiøs forførelse og dernest til en angrende stakkar, for å tåle henne eller sørge for at hun ble tålt? Selvsagt skal fengende historier være fulle av konflikt, av indre drama og provokasjon, men det ville romanen også ha vært om forfatteren hadde satt konvensjonene skikkelig i bevegelse og vist en mektig kvinne som la problemene bak seg og nøt livet. Mellomkrigslitteraturen ble rik på utprøving av nye, sterke kvinneroller, men Kristins forfatter var i opposisjon til feministene. Hun skrev flengende kritikker av modernitetens privatliv, av individualismen og oppløsningen av tradisjoner og slektsbevissthet. I stedet for romanen vi kunne vokst på i dag, skrev hun med Kristin Lavransdatter en samtidskommentar mot en tid «uten fedre». En mektig roman der hovedpersonens største lykke er en skjebnetung kjærlighet til en mann, og der hennes største sorg er at hun ikke æret sine foreldre.

Slikt ble det ikke heltinner av i etterkrigsgenerasjonens tenåringstid. Det kan være grunnen til at trilogien, sammen med resten av Undsets forfatterskap, i dag sies å være bortimot glemt som litteratur.8 Når jeg nyleser Kristin Lavransdatter, krymper den unge Kristin. I stedet trer en ny dimensjon ved romanen fram. Enken Kristins tanker om livet som voksne menns mor kan ha styrke og heltinnestoff nok til å vinne 2000-tallets sterkere og mer avklarte kvinnegenerasjoner.

Hvorfor fascineres vi?

Vi leser ikke for å speile oss, men for å finne påstander om hvordan mennesker holder ut, eller ikke holder ut i verden, skriver Geir Gulliksen.9 Jeg tror han har rett i det siste, men tar feil i det første.

Litteraturens kraft ligger i estetikk, i litterære kvaliteter -- hva nå det måtte være til enhver tid -- og i påstander om verden som fanger oss. Den litteraturen som virkelig suger leseren til seg, må imidlertid ha noe mer. Den må også ha et element av det jeg kaller heltinnekvaliteter, enten de finnes hos fiktive kvinner eller fiktive menn. Et element av gjenkjennelse, av beundring eller tanker om livsvalg en selv står oppe i, egenskaper en skulle ønske en hadde eller er nysgjerrig på.

Lesere kan gjerne sette pris på historiske mentaliteter som dem Sigrid Undset skriver om, men skal fiksjonen bevege seg fra interessant lesning til virkelig å røre leseren, må de knytte an til leserens egne tanker og fôre dem med det de mangler.

Vi fascineres av egenskaper vi bevisst eller ubevisst savner, hevder Carl Gustav Jung. Jeg tror ikke på hans lære om arketypene, men kjenner igjen suget som oppstår når en leser og nærmer seg hardt tiltrengte nyoppdagelser og erkjennelser. I møtet mellom tekst og leser skapes mening.

Prosessen kobler det en leser til noe en kjenner, og forhandler nye roller, eller forsoner endringer og konflikter en selv og kulturen står oppe i, slik den britiske litteraturviteren Nicola Humble har pekt på i en studie av britisk middlebrow-litteratur fra den normomveltende mellomkrigstiden. 10

Etterkrigstidens norske kvinner har hatt mange livsendringer å fordøye, slik kvinnene hadde det i Jane Austens tid, i George Eliots epoke og i den tiden da Virginia Woolf fortsatt skrev. Det må være en av grunnene til at vi leser så mange flere romaner enn menn. Det kan være derfor litterær heltinnejakt trosser år med terminologitunge tekstkritiske analyser og ikke går av moten.

Litteratur:

Gaare, Jørgen og Øystein Sjaastad: Pippi og Sokrates. Et filosofisk drikkegilde i Villa Villekulla. Oslo: Pax Forlag, 2004.

Humble, Nicola: The Feminine Middlebrow Novel 1920s to 1950s. Class, Domesticity and Bohemianism. Oxford: Oxford University Press, 2001.

Lindgren, Astrid: Her kommer Pippi. Den store boken om Pippi Langstrømpe. Oversatt av Jo Tenfjord. Bokklubbens Barn, 1988.

Lunden, Eldrid: Kvifor måtte Nora gå? -- nye essays og andre tekstar. Oslo: Aschehoug, 2004.

Meyer, Siri: Når Pippi leser teksten. Essays om språkets makt og maktens språk. Oslo: Huitfeldts Forlag, 1995.

Undset, Kristin: Kristin Lavransdatter. Kransen. Husfrue. Korset. Oslo: Aschehoug, 2002.

Noter:

1 Meyer 1995, s. 7--38.[Tilbake]

2 Gaare og Sjaastad 2004, s. 77--99.[Tilbake]

3 Lindgren 1945/1988, s. 7--19.[Tilbake]

4 Ibid., s. 50--51.[Tilbake]

5 Dagbladet 21.6.2001.[Tilbake]

6 Lunden 2004, der hennes hovedoppgave Kvar gjekk Nora? Individualisme og kvinnesyn i tre norske drama endelig ble publisert.[Tilbake]

7 Deres versjon bar tittelen Nora. Oppsetningen hadde Berlin-premiere i 2002.[Tilbake]

8 Christine Hamm i prosjektbeskrivelsen til avhandlingen Moderskap og melodrama i Sigrid Undsets forfatterskap.[Tilbake]

9 Klassekampen 26.6.2004.[Tilbake]

10 Humble, 2001.[Tilbake]

Publisert 8. desember 2005 | Til toppen av siden