Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Samtale

 
Punktere og brodere
Espen A. Eik i samtale med Jonas Hassen Khemiri
av Espen A. Eik

Det er rimelig å anta at den 13-åringen som kalte seg «The Arabic DJ» da han fremførte rapptekster som han senere kalte «lama försök att vara gangsta och lillvuxet politisk på samma gång», var opptatt av både språklek og kulturell identitet på et relativt tidlig tidspunkt. Antagelsen styrkes av at samme mann ved fylte 27 år har skrevet to romaner og ett skuespill som alle leker med språket og problematiserer identitet. Nå er det sånn at artisten, tidligere kjent som The Arabic DJ, egentlig aldri har trengt et kunstnernavn. Skal man gi ordet til svensker med innvandrerbakgrunn, holder det lenge å hete Jonas Hassen Khemiri. Jonas er både svensk og arabisk på samme tid. (I en mailutveksling etter intervjuet signerer Khemiri en av mailene med «Younes».) Og Khemiri? Kanskje er det slik det forklares i Montecore, Hassen Khemiris seneste roman, at navn og skjebne er tett knyttet sammen:

Namn är aldrig oskyldiga och det är ju till och med namnen som ligger bakom att du fins till! För pappor har minsann förklarat at mammor hette Bergman förr i tiden och vi heter ju Khemiri [...] Och vad betyder det? Precis! Mannen från berget! (Montecore, s. 109)

Nå skal det vise seg at «khemiri» også har en annen betydning (som vi kommer tilbake til). Og muligens passer denne like godt på det spesifikt svenske (vi kommer tilbake til det også). Først må man lete seg gjennom lokalene til kafeen Ritorno, like ved Vasaparken. Det var Khemiri selv som foreslo å møtes her, i det som fra gaten ser ut som et lite konditori. Når man først får stukket hodet inn døren og sneket seg forbi køen ved kassen, viser lokalet seg å være overraskende stort. Det er stadig nye rom bak stadig nye hjørner. Og der, like etter at man trodde man hadde saumfart hele lokalet, og har satt seg ned for å vente, kommer en nærmere to meter høy svartkledd forfatter smygende fra enda lenger inne i kafeen.

– Ja, man kan sitte i fred her, sier Khemiri. – Ritorno har vært stuen min i lange perioder. Store deler av Ett öga rött er skrevet innerst i hjørnet baki her. Spesielt når man fremdeles kunne røyke inne, da ble det lett mange timer i strekk.

Invasion! – Khemiris første teaterstykke – ble vist på Stockholms Stadsteater i vår. I stykket brukes navnet Abulkasem fritt som verb og substantiv, skjellsord og hedersbetegnelse. Abulkasem er i utgangspunktet en figur hentet fra Carl Jonas Love Almqvists stykke Signora Luna, men også her går assosiasjonene i flere retninger. Strindberg er blant dem som har skrevet om Abu Casems tøfler, Khemiri nevner den muslimske kirurgen Abu al Quasim (936–1013) som en annen assosiasjon, og den tunisiske forfatteren Abou L. Qasim. I Invasionfår vi se vitenskapsmenn som prøver å definere Abulkasem, og vi får se hvordan andre tar over det de tror er hans væremåte.

– Men personen det handler om, Abulkasem selv, får aldri komme direkte til orde. Når han snakker, er det via en upålitelig tolk. Hele stykket handler om retten til selvdefinisjon, og om hvordan det å navngi noe også betyr å sementere og begrense dets betydning, forklarer Khemiri.

Romanene Ett öga rött (2003) og Montecore. En unik tiger (2006) henger tematisk tett sammen. Begge bøkene dreier seg om forholdet mellom far og sønn, hvor faren er arabisk innvandrer og sønnen født og oppvokst i Sverige. Ett öga rött presenteres som Halims dagbok, og beskriver hans forsøk på å gjøre opprør mot et Sverige han ikke liker, ved å hylle en arabisk kultur han har svært begrenset førstehåndskjennskap til. Montecore er en mailutveksling mellom Jonas Hassen Khemiri (heretter JHK) og en av farens venner, Kadir, der de sammen skriver den forsvunne farens biografi. Som i Ett öga rött velger far og sønn forskjellige strategier for å møte det svenske samfunnet. Og som i Ett öga rött preges boken av en spesiell språkføring. Halim og Kadir skriver begge et høyst utradisjonelt svensk. Men de gjør det ut fra helt forskjellige beveggrunner.

– Igjen dreier det seg om mye av det samme som i Invasion!: forholdet mellom språk og makt. Halims måte å tilegne seg makt på er ved bevisst å gjøre feil. Han behersker svensk til fulle, men demonstrerer overlegenhet ved bevisst å bryte med reglene for god svensk. Han vil bryte ned det svenske, punktere det. Det er samtidig en indre prosess, noe som forklarer hvorfor teksten presenteres som en dagbok. Kadir er antitesen til dette. Han vil brodere det svenske språket, og bruker også språket som en maske, noe å forkle seg bak.

Kadirs språk er basert på et sett med språkregler utarbeidet av JHK. Regelheftet begynner med å slå fast at «[s]venskan är lånets språk. När i tvivel på ett svenskt ord – välj franskans ekvivalent. Eller engelskans» – noe som forklarer hvorfor Kadir skriver setninger som: «Ditt publikationshus har korresponderat mig din e-brevlåda och jag skriver dig för att interpellera om du har begåvats med några nyheter från din far? Vet du var han lokaliserer sig i detta nu?» Det slås også fast at det svenske språket er basert på en kjærlighet til meieriprodukter, og en like stor kjærlighet til naturen. «Också i reproduktionens fas är naturen ständigt nära. Vackra kvinnan kallas 'bönan'. Hon smeks på sin barm, eller sina 'lökar'. [...] Tillsammans genomför kvinnan och mannen sen den akt som svenskar kallar 'älgskog'.»

– JHKs maktstrategi er annerledes. Han hevder å kunne se sannheten om det som åpenbarer seg bak det svenske språket. De reglene han skriver ned, og som danner grunnlaget for Kadirs språkføring, er på flere måter en reaksjon på mottakelsen av Ett öga rött. Halims språk kan ved første øyekast se ut som språket til en som ikke kan bedre, og dermed som noe «ekte». Kadirs språk er åpenbart kunstig.

Det er etter hvert velkjent hvordan Khemiris forlag Norstedts markedsførte Ett öga rött som «den første romanen skrevet på vaskeekte Rinkeby-svensk». Khemiri bodde i Paris da boken ble presentert for det svenske publikum, og fikk vite om markedsføringen via en SMS fra en kamerat.

– Jeg ble helt mørkredd. Hvis mitt eget forlag tenkte slik om boken, hvordan i alle dager skulle jeg få andre til å se hva det var jeg prøvde å få til? Jeg tok straks kontakt med min redaktør og sa at hvis det var sånn det skulle være, kunne de bare glemme hele boken. Det er selvfølgelig lett å være så tøff når man har underskrevet kontrakten og vet at boken skal gis ut uansett.

Khemiri ville også imøtegå de mange biografiske lesningene av debutromanen.

– Flere har jo sett Halim som en variant av meg selv. Jeg tenkte: «Ok, så du tror språkføringen i min bok sier sannheten om meg? Ja vel, da skal jeg vise deg sannheten om deg ved å se på språket ditt.

     Khemiri, hvis navn som nevnt kan bety mannen fra fjellet, men som vi finner ut i Montecore også kan bety «alkoholiker», girer ned til sin vanlige, rolige tone. Og smiler: – Og da blir svenskene naturelskende, meieriproduktspisende fylliker.

– Kadir broderer også teksten på et annet nivå. Montecore preges av hans stadige påpekninger av hvilken funksjon han vil at selve teksten skal ha, av typen «Fyll scenen med stark depression, tragiska stråkar, mörka regnmoln, stormiga vindar, kroknande regnskogar, nedskjutna småfåglar. Allt är sorgligt, som i Otis Reddings «Fa-Fa-Fa-Fa-Fa (Sad Song)». Kan du si noe om dette?

– Dette grepet er litt inspirert av det John Erik Riley gjør i Vandrehistorier, spesielt novellen «Mølleland 6». Den som intervjues i novellen begynner med «Da begynner vi på vanlig måte», før han senere sier ting som «Jeg kan godt si det på en annen måte» og «Jeg avslutter med noen setninger som kan klippes inn i reportasjen din, ledsaget av sorgtung samtidsmusikk og en politisk engasjert og medlidende fortellerstemme». Denne gjennomsiktige fremvisningen av fortellerens virkemidler og verktøy grep meg voldsomt, jeg opplevde at effekten ble enda sterkere da mekanikken bak ble vist frem. Et beslektet grep ser man i Dave Eggers’ A heartbreaking work of staggering genius. Men her er det motsatt: De litterære triksene er en støtdemper for innholdet. Man ser at det bak all skravlingen ligger noe han gjerne vil si, men har vanskelig for å snakke om. Formen brukes til å holde det vonde på avstand. Med Kadir ville jeg kombinere disse to: vise frem virkemidlene og la sorgen bak dem lyse gjennom. Triksene skal med andre ord skape en reversert effekt. Kadir forsøker hele tiden å kontrollere leseren: Her skal du føle det, og her skal du tenke slik. Men opplevelsen er motsatt. Min bror mente at scenen hvor Kadir ønsker at man skal «[v]äxla scenen til euforisk glädje! Låt solen börja vakna i öster, låt taxibilar göra hurrande tutningar, låt tidningsbud, uteliggare och nattliga fiskare starta en gradvis växande amerikansk filmapplåd», var det tristeste han noen gang hadde lest.

– Både Halim og Kadir fremstår som ganske sørgelige typer. Deres taktikk i møtet med verden blir avslørt som et slags trist selvbedrag – de har jo slett ikke den makten de prøver å tilegne seg. Slik er det også med JHK i Montecore. Han starter en rebellklubb for alle som ikke passer inn i det svenske samfunnets enkle kategorier, men det viser seg at hele klubben er et fantasiprodukt. Det minner om hvordan Halims fremstilling av seg selv ikke stemmer med hvem han egentlig er, og hvordan Kadirs ønsker om hvordan teksten skal fungere ikke rimer med hvordan vi som lesere oppfatter den. Tror du i det hele tatt at det finnes en subversiv kraft i denne typen fantasier?

– Det er et fellestrekk i mine bøker at hovedpersonene nærmest desperat klamrer seg til illusjoner. Ett öga rött blir stadig trukket frem som en morsom bok, men det var noen som påpekte at den samtidig er veldig trist. Det synes jeg er en presis observasjon. I Montecore er JHK rollespill-leder. Han blåser seg opp, ruller terninger og styrer livet til de andre deltakerne. Men dette betyr jo lite ute i den virkelige verden, når rollespillet legges bort. Og ja, det hender at jeg ser mitt forfatterskap som noe tilsvarende. Flere av mine venner arrangerer demonstrasjoner og lignende reelle aksjonsformer, mens jeg sitter der og finner på saker og ting. Men jeg tror jo at det finnes en ekstrem kraft i dette, at fantasien kan fungere som en sprengkraft ut av fordommer. Det er i alle fall noe veldig heftig ved den typen latter som blir sittende fast i halsen, de gangene man plutselig må revurdere hele situasjonen.

Halims forsøk på å skape seg en annen identitet gjennom dagboken speiles idet han blir gitt en CD av rapperen Miss IC. Han blir overrasket da omslaget viser at rapperen ikke er en «musklig ghettoguss», men at «hon såg mer ut som komma från Indien [...]. Jag tenkte direkt det måste vara falskspel på högsta nivå att spela ghettoguss när man klär sig som Söderflummare och inte ens har några guldtänder. Lite man fikk känslan hon hadde fejkat hårda rösten i studion bara för få skivkontrakt».

Miss IC

– Jeg vet ikke om du har tenkt noe på det navnet, «Miss IC»? Det inngår som en lek med autentisiteten i boken. «Miss IC» står for «Miss I-on Carry-on». Hun kaller seg også Miss Shuffle-N. Det er min identitet som gjemmes bak hennes. Se her: I-on står for «Jon». Der man skriver carry-on, blir det «et dødt dyr, altså et «as». Shuffle er det samme som «hasa», som i «att hasa sig fram». Legg til «N», vel, så får man «Jonas Hasan».

– Ehem. Ja?

– Ja! Også det tredje navnet hun oppgir, «Mogge da tricksta», peker tilbake på meg: – Jeg ble kalt for Mowgli, dvs. «Mogge», da jeg var liten. Sånn kan man ha det litt moro for seg selv. Du kan også legge til at andre svenske forfattere blir disset under pseudonym. Dette var personer jeg gikk rundt og irriterte meg over mens jeg skrev Ett öga rött og var overbevist om at jeg aldri kom til å få den utgitt, sier Khemiri, som aldri har lagt skjul på at hip hop har betydd minst like mye for hans forfatterskap som litteratur har det. – Jeg liker spesielt måten de leker med språket på, hvordan de gjør substantiv til verb og lignende. En rapper som heter Ras Kass sier for eksempel «I’ll pancake your lungs». Wow! Hvordan i huleste skal man forsvare seg mot noen som kan pannekake lungene dine? Det er jo sinnssykt! Mange rappere har en stor «ordnyfikenhet», tekstene kjemper en kamp om språket. Det er mange forfattere som har påvirket meg, men mitt store idol er rapperen Nas. Han är ju helt jävla galen, smiler Khemiri, og drar flere tekstlinjer fra favorittalbumet Illamatic. Entusiastisk stopper han etter annenhver linje for å si «se opp» og «helt jävla galen!», igjen og igjen.

– Etter utgivelsen av Ett öga rött gjorde du en iherdig innsats for å forsvare og forklare boken. Det kan virke som et paradoks, tatt i betraktning at Halims fortelling i stor grad dreier seg om å lokke leseren inn i en falsk sannhet?

– Reaksjonen handlet nok mye om at det var min første roman, men det var aldri sånn at jeg dro rundt og sa: «Ingen får mene noe annet enn meg!» Jeg forsøkte heller å vise deler av teksten som jeg mente hadde forsvunnet fra mange lesninger. Det var en kamp mot forenkling – og, mente jeg, også en kamp for min fremtid som forfatter. Hvis noen virkelig trodde at boken var selvbiografisk, trodde de jo også samtidig at jeg var sexistisk, rasistisk og antisemitt.

Noen reaksjoner har gjort større inntrykk enn andre. Som for eksempel da en kritiker i Svenska Dagbladet trakk frem Ett öga rött som den mest usmakelige boken publisert i Sverige de seneste årene, blant annet fordi den hevder at jøder ikke kan bli gode idrettsutøvere. Hvis du ikke kan noe om idrett, så ikke skriv om det, mente kritikeren. Det fikk Khemiri til å ta det han kaller «en Strindberg», og som man i hip hop-sjargong kan kalle «dissing».

– Med en gang han gjør meg til antisemitt, både fordummer han seg selv og kaster en masse viktige spørsmål omkring lesning av litteratur rett ut av vinduet. Han mente virkelig at dette var mitt forsøk på å skrive en antisemittisk pamflett. Min reaksjon på denne typen lesninger blir: Skal vi sannhetslese hverandre? Er det det du vil? Skal vi brytes om fortellermakten? Ja vel. Då kjör vi, då. Om du tar mitt navn i din munn, skal jeg ta ditt navn i min munn. Det blir litt som Strindberg: Ok, kamerat. Du kan si hva du vil – så sees vi i min neste bok!

Nå ble det til at kritikerens navn til slutt ikke kom med i boken, men jo, det er han som i Montecore først hylles som «kungen av självbiografiska läsninger» og siden figurerer i flere erotiske scener, blant annet med en appelsin.

– Det var ikke navnet hans som var interessant, det var selve tendensen til å ikke ville se at Halim stadig snakker om ting han ikke har greie på, og hva det igjen kan bety for hvordan man skal lese boken. Halim forsøker å være antisemitt, men klarer det ikke. Veldig tidlig sier han blant annet at «det finns en jude som heter Salman som dissat Koranen och hans bok finns överalt på svenska». Salman Rushdie har da aldri vært jøde!

Montecore er navnet på en av tigrene til tryllekunstnerne Siegfried Fischbacher og Roy Horn. Horn ble til slutt nær drept av Montecore under et show i Las Vegas. Fischbacher har hevdet at tigeren ikke prøvde å skade Horn, men snarere å dra ham i sikkerhet etter et fall. Andre har sagt at det er et tydelig «dødsbitt».

– Jeg mener at tigerangrepet er et godt bilde på ulike maktposisjoner. Montecore handler om hvem som skal ha makten til å fortelle, og Roy synliggjorde på et vis veldig mange lag av fiksjon da han ble bitt. Høyst ufrivillig, vil jeg tro, selv om jeg har lekt med tanken på at det kan ha vært frivillig. Tryllekunstneren Roy ble i alle fall en veldig stor kunstner idet han lot seg bli spist av den tigeren.

Vi blir avbrutt av at en annen av kafeens kunder kommer bort for å hilse på Khemiri. Leende forteller han at sist han så ham, var det umulig å få kontakt, fordi alle jentene hadde flokket seg rundt ham. Etter at han har gått blir Khemiri sittende stille en stund.

– Han fyren der, jeg har aldri helt visst hvem han er. Men vi sees jo her hele tiden, sier Jonas / Younes / Khemiri / mannen fra fjellet / The Arabic DJ / I-on Carry-on, Shuffle-N / Mogge da Tricksta. – Han har kalt meg Johan i alle år.

Publisert 19. desember 2006 | Til toppen av siden