Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

 
Mellom to stoler
Omtale av Sapfo, gjendiktet av Svein Jarvoll
Gyldendal 2003

av Gjert Vestrheim

Sapfo (ca. 600 f.Kr.) er blant de mest berømte av antikkens diktere, og samtidig en av dem vi kjenner dårligst. Fragmenter av hennes verk er bevart som sitater hos senere antikke forfattere, andre er kommet for dagen ved arkeologiske papyrusfunn, men av hennes samlede verker, som vi vet fylte ni bøker (dvs. papyrusruller), er bare en brøkdel bevart; de fleste fragmentene består av noen få vers, eller noen få ord, eller ett eneste, og bare ett dikt er bevart i sin helhet.

Selv om Jarvolls bok har med de lengste fragmentene, og mange av de mindre, utgjør derfor gjendiktningene en relativt beskjeden del av denne utgivelsen, i alt 52 av 229 sider; i tillegg kommer motstående gresk tekst, et omfattende forord, kommentarer til oversettelsene og en litteraturliste. Dette er med andre ord like meget en bok om Sapfo som av henne, men det er ikke urimelig at det blir slik: Sapfo skrev ikke fragmenter, men det er bare fragmenter som er bevart av det hun skrev, og for å få en best mulig forståelse av dem er det nødvendig å rekonstruere den konteksten de er fragmenter av.

Jarvolls forord tar opp forskjellige sider ved denne konteksten, og ved våre kilder til den, men beveger seg også ut over hva den beskjedne tittelen stiller i utsikt: Det er like meget et essay som et forord, i en stil som er utpreget jarvollsk veksler det litteraturhistoriske stoffet med avsnitt om resepsjonshistorien og med gjendikterens egne erfaringer og refleksjoner. Her er en beskrivelse av Lesbos som i første rekke er Jarvolls egen reisebeskrivelse, dessuten en innføring i papyrologiens problemer illustrert med hvordan Olaf Bulls Metope kunne ha sett ut som papyrusfragment, en ekskurs om begjæret, en diskusjon av Sapfos bruk av ordet brododaktylos, «rosenfingret»,1 og ulike bidrag til tolkningen av diktene.

Forordet inneholder stort sett de opplysningene som bør være med i en presentasjon av Sapfo for et norsk publikum, men stilen kommer noen ganger i veien for saksforholdene, når Jarvoll later som om leseren er like lærd som ham selv, og som om han selv er lærdere enn han er. Leseren kan ikke forventes å vite hva hapax legomenon betyr, uttrykket blir forklart i kommentardelen (s. 195), men ikke i forordet (s. 59). På side 78 ramser Jarvoll opp navnene på greske strengeinstrumenter, men uten å forklare noe om dem; på side 79 får vi en katalog over metriske termer som leseren kanskje kjenner, men ingen forklaring av hvordan gresk metrikk fungerer. Den falske etymologien på side 61 er morsom for dem som har lest nok språkhistorie til å avsløre den, men hvor mange er det? Her er vi definitivt over i skjønnlitteraturen, og det er problematisk i en tekst som ellers, tross stilistiske grep som er uvante for sakprosaen, fremstår som en redegjørelse for fakta.2 Mystifiseringen ved hjelp av maniert språk, lærde morsomheter og uforklarte fremmedord er selvfølgelig et litterært prosjekt, men dette prosjektet kommer i konflikt med presentasjonen av Sapfos verk.

Den greske parallellteksten (nesten en fjerdedel av boken) inngår i det samme mystifiseringsprosjektet. Av de få som kan nok gresk til å lese Sapfo, vil de fleste uansett ha teksten tilgjengelig; det er altså ikke for de greskkyndige forlaget har trykket disse sidene. Den som ikke kan gresk kan selvfølgelig like fullt glede seg over klangen i originalen (Jarvoll transkriberer også enkelte vers i kommentarene), og hadde noen sider vært avsatt til alfabetet, uttaleregler og metrikk, ville dette ha vært innen rekkevidde for enhver, men denne nødvendige hjelpen får leseren ikke. Leseren kan heller ikke forventes å vite at små kors markerer en uoppklart feil i tekstoverleveringen, eller at nederste linje på side 126 er en konjektur, dvs. et forslag til rettelse av teksten, og at det er denne konjekturen Jarvoll følger i sin oversettelse (med unntak av dette stedet, og i frg. 1, er konjekturene til den greske teksten utelatt). Det burde også ha vært opplyst at den greske teksten med liten skrift er testimonier, mens den med stor skrift er direkte sitater, og oversettelsene av testimoniene burde ha fulgt en fast norm, i stedet er de noen steder satt i kursiv, andre steder ikke, noen steder er de utelatt og andre steder referert i notene. Ofte er testimoniene utelatt både i den norske og den greske teksten, blant annet mangler pseudo-Longinos' kommentar til frg. 39, Dionysios fra Halikarnassos' kommentar til frg. 79 og Galens til frg. 108.

Sapfos dikt hørte til i en kontekst som ikke bare var «litterær», men også performativ og sosial; den arkaiske greske lyrikken var, som navnet sier, sang til lyren, og hadde slik mer til felles med Bob Dylan enn med Rolf Jacobsen. Sangen fulgte rytmiske mønstre som vi gjenfinner i tekstene som faste sekvenser av lange og korte stavelser. All gresk poesi er i bunden form, og de poetiske genrene defineres av versemålet: Epos var dikt på heksameter, mens elegi besto av heksameter vekslende med pentameter, disse versemålene var more-tellende (dvs. en lang stavelse kunne erstattes med to korte). Den sungne lyrikken, melos, var derimot stavelsestellende (dvs. hvert vers hadde et fast antall stavelser, hvorav de fleste hadde en fastlagt kvantitet). Jarvoll nevner at Sapfos dikt er i bunden form, og at de ble sunget til akkompagnement av et strengeinstrument, men i stedet for å redegjøre for denne siden av Sapfos verk går han videre til en overflødig rettferdiggjøring av sin egen bruk av frie vers og utbrer seg om det selvsagte, nemlig at et metrisk skjema ikke kan gjengi en muntlig fremførelse. Et norsk heksameter, sier han (s. 79),

«blir en søvndyssende valsegynge sammenlignet med the real thing, og man kan formode at noe av det samme gjelder for de ulike sapfiske versemål: synkoperingene blir borte, de finere forskyvningene i rytmikken, alt det som bryter opp det altfor regulære. Sist men ikke minst: hele det fint avstemte forholdet mellom stemme og instrument, det at stemmen kan tone rikt og fyldig mens instrumentet hakker pizzicato, eller omvendt, det at stemmen flater seg ut og nøytraliserer seg mens en fulltonende akkord gis anledning til å klinge uforstyrret (…)»

osv. osv. Om dette er det to ting å si: Ingen nålevende, heller ikke Jarvoll, har hørt «the real thing». Og nei, et metrisk skjema fanger ikke opp de finere forskyvningene, heller ikke det greske skjemaet gjør det. Et dikt i bunden form kan leses dødt og mekanisk, og synges uten musikalitet, de finere forskyvningene vil uansett være avhengige av den som fremfører diktet, enten det er på norsk eller på gresk. Vi har ikke noen innspilling av Sapfo som synger egne sanger, men vi har altså bevart noen sangtekster, og vi kjenner det rytmiske skjemaet for disse sangene. Spørsmålet er om gjendiktningen skal ta hensyn til det og forsøke å overføre dette skjemaet til norsk.

Gresk metrikk er basert på kvantitet, en stavelse kan være enten kort eller lang, og hvert gresk ord har en fast metrisk verdi (for siste stavelse kan den dog være avhengig av hvilket ord som følger etter), selv om det finnes et visst rom for å forlenge og forkorte av hensyn til metrumet. Norsk metrikk er derimot basert på kvalitet, en stavelse kan være enten trykklett eller trykktung, det finnes varierende grader av trykk, mens skanderingen (dvs. plasseringen av trykket) kan variere med et ords plassering i setningen, med det semantiske innholdet,3 og med landsdel.4 Når antikke versemål overføres til norsk (og andre germanske språk) er det vanlig å gjengi lange stavelser som tunge, og korte som lette, men siden det er vanskeligere å la trykktunge stavelser følge etter hverandre på norsk enn å la lange stavelser gjøre det på gresk, er en viss tillempning nødvendig. På tysk finnes det en rik tradisjon for bruk av både episke, elegiske og lyriske versemål (Hölderlin, Goethe, Mörike), og man finner dem også på svensk: Tranströmers Svarta vykort bruker sapfiske strofer, Ekelöfs Bockberget alkaiske. På norsk er lyriske strofeformer brukt med stor suksess i Johannes Gjerdåkers Horats-gjendiktninger.

Når jeg går så vidt detaljert inn på dette, er det fordi det finnes en tradisjon for hvordan de lyriske versemålene kan behandles på norsk, og det er denne tradisjonen Jarvoll opponerer mot uten å nevne navn. Fra min side er dette ikke ment som en innvending mot å bruke frie vers, de åpner for muligheter som en metrisk gjengivelse ikke gir, men det bør være klart hva som er alternativet, og at større diktere enn Jarvoll har underkastet seg «valsegyngens» regler. Valget av frie vers behøver ingen teoretisk rettferdiggjørelse, men i stedet for å belære leseren om det selvfølgelige, nemlig at et rytmisk skjema ikke er en levende fremførelse, kunne Jarvoll med fordel ha redegjort for hvordan originaltekstenes metrikk fungerer, særlig når disse originaltekstene er trykket parallelt med oversettelsene. I kommentaren til nr. 79 (s. 206) oppgir han riktignok et skjema, men dette skjemaet er galt. Som i mange av de andre fragmentene er versemålet her sapfisk strofe, mens Jarvolls skjema er noe annet, som det er uforståelig hvordan han er kommet frem til.5

Mange av Sapfos fragmenter er så korte eller så fulle av lakuner at det knapt er rom for hverken metriske eller stilistiske overveielser, og det eneste man kan gjøre er å finne det eller de ordene som best svarer til originalen; i slike fragmenter er den dokumentariske verdien gjerne mer påfallende enn den poetiske, mens mulighetene for en språklig interessant oversettelse ofte vil være begrensede; de lengre fragmentene rettferdiggjør derimot etter mitt syn større friheter. På en eksamen i gresk er idealet å oversette så ordrett som det lar seg gjøre, innenfor de grenser som settes av norsk syntaks; i en gjendiktning må det være større frihet, både til å bevege seg bort fra det ordrette for å finne det stilistisk riktige, og til å gå på tvers av norsk normalsyntaks. Ofte kan det også være riktig å fremheve ordenes grunnbetydninger og det opprinnelig billedlige i nedslitte metaforer; det er dette Østbye gjør i sin Homer når han sier «tennenes gjerde» og ikke «tanngard» – det dagligdagse norske ordet har mistet sin billedvirkning. Originalteksten bør ikke gå restløst opp i en moderne uttrykksform, og en ordrett oversettelse vil derfor ofte være å foretrekke fremfor en mer idiomatisk.

Her er det altså flere hensyn å ta, hensynet til stilistisk konsekvens må avveies mot ordretthet og mot muligheten til det slående uttrykk. I det følgende vil jeg ta opp noen eksempler på hvordan disse problemene er løst i gjendiktningene.

Stort sett er det lite å si på nøyaktigheten i Jarvolls oversettelser, selv om han tenderer mot det idiomatiske snarere enn det ordrette, og uten at han alltid får noe igjen for det. For eksempel er det ene ordet som utgjør frg. 18, mythoplókon, gjengitt som «historieberetter», mens den bokstavelige oversettelsen, mytevever, blir forvist til notene. På samme måte blir glukúpikron i frg. 38 oversatt som «gladtrist», mens noten redegjør for at det ordrett betyr bittersøt.6 Hvis dette forslitte ordet skulle ha sin berettigelse noe sted, måtte det vel være her, hvor det brukes for første gang. Derimot er det en heldig løsning når Jarvoll i det samme fragmentet kaller Eros «det dumme dyret». Det ordet som her er oversatt som «dum», amákhanon,7 kan også bety «uimotståelig», og det er den betydningen som foretrekkes i Campbells utgave og i Liddell & Scotts ordbok, ikke uten grunn, men den betydningen som ligger til grunn for Jarvolls oversettelse, «klosset» eller «hjelpeløs», gir også mening i konteksten: Eros er uimotståelig, men også ufornuftig, utemmet, ødeleggende, blind.

I frg. 19 – «du kom, og jeg savnet deg,/ du svalnet min brennende lengsel» – gir «savne» dårlig mening i konteksten, man kan ikke savne en som er til stede, begjære hadde vært bedre, det er også den betydningen man finner i ordboken. I frg. 90 skal det være syv favner, ikke fem alen. «Jeg er» i frg. 47 mangler grunnlag i teksten, vi vet ikke hva denne similen beskriver. I frg. 32 mangler de to siste versene i den greske teksten i oversettelsen, men de oversettes i notene som «en forståelig linje på slutten»; dette gir inntrykk av at de følger etter en lakune, mens de faktisk følger umiddelbart etter den oversatte teksten. I frg. 103 mangler oversettelsen en setning fra vers 7–8: «og måtte ingen lenger være oss til skade». Frg. 119 forholder seg meget fritt til originalen: Sapfo sier threnos, «klage», ikke «mangel på munterhet», «oss», ikke «du», og «det er ikke rett at», ikke «du … må vokte deg». Kort sagt, hun formulerer en allmenn lov, ikke en individuell formaning. I frg. 79 mangler det helt sentrale vers 24, «selv om hun ikke vil det».

Denne siste forglemmelsen – eller utelatelsen? – forsterker en tendens i oversettelsene som kommer til uttrykk allerede på omslaget: Her oversettes Éros d'etínaxé moi (fra frg. 37) som «jeg skalv av forelskelse», mens den ordrette betydningen er «Eros rystet mitt (hjerte)».8 Der Sapfo fremstiller seg selv (eller andre) som objekt for en ekstern (og personifisert) makt, lar Jarvoll henne fremstille seg som et handlende subjekt. I det enkelte tilfelle kan dette forsvares med at det gir bedre norsk – slik uttrykker jo vi oss om den samme opplevelsen – men samlet sett fortegner det bildet av Sapfos uttrykksmåte og tenkesett. Nettopp opplevelsen av å være utlevert, av å være i større krefters vold, er en viktig del av Sapfos patos, og mye av denne patosen forsvinner i en slik idiomatisk oversettelse. Sapfo sier ikke at «jeg sitrer», men at Eros opphisser meg (frg. 38), ikke at «jeg har gått og bråforelsket meg i en gutt», men at jeg er overveldet av begjær etter ham (frg. 57, her er også det passive verbets agent, Afrodite, utelatt i oversettelsen), ikke at «jeg har fått lyst til å dø», men at en lengsel etter å dø har grepet meg (fr. 68); hun sier ikke at «de faller i nattelang søvn», men at den nattelange søvnen griper dem (frg. 11), og ikke at «jeg tenker», men at «det synes meg» (frg. 12; foranledningen er et synsinntrykk, og den mentale prosessen fremstår slik som utpreget visuell).

Disse eksemplene er for det meste hentet fra kortere fragmenter. Som nevnt vil det ofte være naturlig med en større grad av frihet i de lengre fragmentene, også til å omforme teksten. En god norsk tekst som tar seg friheter i forhold til originalen er i en viss forstand mer trofast enn en dårlig tekst som refererer originalen nøyaktig, og Jarvolls egen gjendiktning av Arkhilokhos' frg. 79 a er et godt eksempel på hvordan en fri gjendiktning kan være et effektivt middel til å formidle innholdet i originalteksten. Til gjengjeld må det stilles strengere stilistiske krav til frie gjengivelser enn til mer ordrette, og kravene til stilistisk konsekvens vil naturlig nok være vanskeligere å oppfylle når tekstene er mer eller mindre fullstendige dikt enn når de er fragmenter på noen få ord.

Fragment 42 er et eksempel på hvor vellykket en gjendiktning kan være. Rytmen i første vers er nøyaktig reprodusert, tre korjamber etterfulgt av en bakkheis, selv om versdelingen er forandret. Originalens 2. person er erstattet med 3., men den greske tekstens insisterende gjentagelser er bevart:

piken jeg var,
hvor ble hun av,
hvor ble hun av,
den piken?

jeg kommer aldri tilbake til deg,
aldri tilbake

Her er den nødvendige trofastheten mot originalen forent med et vellykket norsk uttrykk. Gjendiktningen har ingen sterke stilmarkører, høye eller lave, men nettopp derfor får spørsmålet en egen verdighet, det lyder muntlig og assosierende, og samtidig ettertenksomt og poetisk insisterende, alt takket være de samme gjentagelsene. «Piken» er en heldig løsning for originalens parthenía, «jomfruelighet» eller «piketilværelse», både betydningsmessig og stilmessig; «jenta» hadde vært en umulighet i begge henseender.

Andre steder er ordvalget mindre heldig, for eksempel i frg. 86, der Jarvoll skriver at «alle hadde glass, og ofret en skvett». Én ting er at grekerne ikke brukte drikkebegre av glass, mer alvorlig er det at «en skvett» lyder komisk, og ingenting tyder på at Sapfo fant det komisk å utgyde drikkoffer. Overfor en slik handling, hverdagslig for Sapfo men fremmed for oss, kan man gjøre to ting: Man kan enten forsøke å hjemliggjøre den ved å bruke mest mulig hverdagslige norske ord (f.eks. «de ofret vin»), eller man kan fremheve det fremmedartede ved å bruke et uvant uttrykk (f.eks. «utgyde drikkoffer»). En tredje mulighet, som ikke foreligger i dette tilfellet, er å utnytte sjokkeffekten ved å bruke navnet på et tilsvarende moderne fenomen. Alle disse løsningene, hverdagsliggjøring, fremmedgjøring og anakronisme, kan bidra til å åpne Sapfos verden for oss, mens den valgte løsningen lukker den, ved å unnlate å ta den på alvor. Et lignende tilfelle er frg. 124, der det er tale om å klippe håret som uttrykk for sorg, Jarvolls «snauet … det deilige håret sitt av seg» leder tanken hen på snauklipping og snauskaller, det er en formulering som ikke tar inn over seg alvoret i handlingen. I frg. 87, om Hektors og Andromakhes bryllup, får vi vite at «overalt i gatene var det boller og krus»; selv om denne variasjonen over «boller og brus» er festlig i seg selv, passer den dårlig i konteksten. Ordvalget er også uheldig i frg. 122, der Jarvoll skriver «når du dør,/ vil du bare ligge der»; det lyder som om liket vil bli liggende ubegravet, og det er ikke Sapfos mening.

Sapfos eget språk er påvirket av Homer og den tradisjonelle episke diksjonen, og noen steder kan arkaiserende ord og uttrykk være på sin plass også i oversettelsen. Arkaismer kan revitaliseres og brukes som midler til å etablere et stilnivå; foreldede ord, derimot, forblir fremmedlegemer i teksten og bør unngås med mindre hensikten er å skape stilbrudd. «Over salten hav» (frg. 63 og frg. 87) og «purpurne plagg» (frg. 87) er slike fremmedlegemer, de hører ikke hjemme i moderne norsk, og i stedet for å bidra til etableringen av en høystil blir de, i det minste for undertegnede, stående som ironiseringer over den.

Lignende stilistiske problemer opptrer i det ene diktet som er bevart i sin helhet, frg. 79. Diktet er formet som en anropelse av Afrodite, med påminnelse om tidligere velgjerninger og bønn om fornyet gunst, og størstedelen utgjøres av en beskrivelse av en tidligere epifani der Afrodite har vist seg og lovet hell i kjærlighet; i siste strofe ber Sapfo om at det samme må skje igjen. Hennes argumentasjon overfor gudinnen begynner hos Jarvoll med det snirklete «det er jo ikke det at du ikke tidligere … har bønnhørt meg» – her kunne dobbeltnektelsen med fordel ha vært sløyfet, til fordel for «du har jo bønnhørt meg før» eller det mer ordrette «hvis du har bønnhørt meg før». I fortsettelsen skriver Jarvoll at Afrodite «kom/ ned til denne mørke jord på vognen din». Her kolliderer to stilnivåer, det salmeaktige enkeltbestemte «denne mørke jord» og den normalspråklige dobbeltbestemmelsen «vognen din». I sjette strofe, der en mer ordrett oversettelse ville ha lydt «hvis hun flykter (fra deg), skal hun snart forfølge (deg)», skriver Jarvoll at «hun som nå forsmår deg, vil snart dilte etter deg»; Sapfos dikt er både selvironisk og spøkefullt, men «dilte etter» har en barnslig klang som passer dårlig, og gir en lite treffende gjengivelse av originalens flukt og forfølgelse. I samme strofe er den før omtalte utelatelsen av «selv om hun ikke vil det». I sluttstrofen lar Jarvoll Sapfo be: «fyll meg med det jeg begjærer å fylles av», mens hun i originalen ber: «fullbyrd det som mitt hjerte begjærer at du skal fullbyrde», og det er jo noe annet.

På tross av fulltreffere som frg. 42 blir derfor helhetsinntrykket av gjendiktningene blandet. De gir et rimelig klart inntrykk av innholdet i Sapfos dikt, men de er ikke nøyaktige nok til å tjene som dokumentasjon, og de gir heller ikke Sapfo en egenartet norsk stemme, slik Østbye gjør for Homer og Gjerdåker for Horats. Gjendiktningene preges av en uavklart konflikt som minner om den i forordet, mellom dikterisk frihet og den pretensjonen om vitenskapelighet som signaliseres (men ikke oppfylles) av at den greske teksten er inkludert. Det er selvfølgelig uansett en begivenhet at en klassiker av Sapfos format kommer på norsk, men det er ingenting definitivt ved denne utgivelsen, til det er den for usystematisk, og for språklig uavklart. Boken faller mellom to stoler; for den som vil ha en grundig presentasjon av materialet er Loebs engelske oversettelse stadig å foretrekke, og for den som ønsker seg en norsk Sapfo er Jarvolls bok bare en begynnelse.

Noter:

1 Ordet er et lån fra Homer, der det har formen rododaktylos og brukes om morgengryet. Det burde imidlertid ha vært transkribert vrododaktylos, fordi ß hos Sapfo ikke står for sin vanlige lydverdi, men for digamma, jf. Carl D. Buck, The Greek Dialects, Chicago/London 1955, s. 51. [Tilbake]

2 Noen mindre morsomme feil har også sneket seg inn: Det er i beste fall misvisende «at det først med etableringen av Alexandria-biblioteket ca. 300 f.v.t. ble bøker av Sapfos lyrikk» (s. 12); aleksandrinerne laget en samlet utgave av Sapfos dikt, på grunnlag av innsamlede manuskripter. Homer sto innenfor den episke tradisjonen, men det er feil at denne tradisjonen er identisk med «den såkalte nostossyklusen» (s. 60); begrepet «syklisk» brukes ikke om Iliaden og Odysseen, men om de episke diktene som utfyller Homers beretning, blant disse er Nostoi, som fortalte om heltenes hjemreiser. [Tilbake]

3 Sml. «vár det présten?» med «var dét présten?» [Tilbake]

4 Sml. vestlandsk «ált var spist ópp» med østlandsk «ált var spíst opp». [Tilbake]

5 I tillegg forklarer han skjemaet som en veksling mellom lette og tunge stavelser, mens det på gresk som nevnt er tale om korte og lange. Siden den greske teksten i praksis vil bli lest med tung for lang og lett for kort, spiller dette imidlertid mindre rolle. [Tilbake]

6 I den greske teksten står det forøvrig ikke til første person, men til Eros. [Tilbake]

7 Avledet av mekhané, en kunstig innretning, et kunstgrep, en list, et middel, og opphav til våre ord mekanikk og maskin. Amákhanon er bokstavelig talt umekanisk. [Tilbake]

8 «Hjerte», frenas, følger først i neste vers. [Tilbake]

Publisert 13. mars 2007 | Til toppen av siden