Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Dikt

Fire dikt
Oversatt fra arabisk av Walid al-Kubaisi
av Eftikhar Ismaeil

Sjasmingråt

Jeg venter deg på mitt livs trapp
Jeg klatrer på ditt bryst
som på en sjasminranke våt av vårdugg
Jeg legger armene mine om din hals
din slanke hals som likner et poppeltre som kaster sin skygge på vannkildene
Jeg kysser gullaksene som brer seg i dine øynes enger
jeg hviler mot din kanaanittiske panne som likner Akkas kyst

Din duftende pust varmer meg med savn, lengsel og lyst
Jeg stammer med skjelvende stemme på grunn av mine feminine følelser
Mine negler, som likner barnets, klorer deg
gjør opprør mot deg
uttrykker vrede
Din mannlige vulkan eksploderer
fordi min stammende, forvirrende negl stikker deg!
Du skyver meg bort fra ditt bryst
sjasminblomster sprer seg
faller på bakken
Du tråkker på dem med din vandalisme
med din egoistiske bitterhet
Sjasminen sukker
Mitt hjerte flommer over av tårer
Min ånd skriker:
Til og med Sjasminen gråter?
Til og med Sjasminen gråter!


Vannflom og møte

Trang tid på en bred jord
Rom låst med en frihet i håndjern
Kald fremmedhet i et bestialsk eksil
Et hjerte på vakt forventer sterile drømmer
Men:
Er dette en surrealistisk illusjon eller et vilt ønske?
Var det vannflom den dagen de møttes?

Hun kledde seg i blått
strakte ut sine hårfletter som snorer til hukommelsens bunn
Ord besteg hennes fletter – ord pyntet med riss som sier:
I en morgen opplyst av en drøm møtte hun ham
Med en ånd beruset av lengsel betraktet hun ham
Med øyne som utstråler varme omfavnet hun ham
Med et hjerte så stort som havet talte hun til ham
Med fingre vibrerende av kvinnelighet skrev hun til ham:
«La oss dele eksilets brød!»

Den dagen begynte de første skritt
puls mot puls
begges taushetsblomst forente seg
farget seg mellom øyeblikkene som gløder av forelskelse
Vil regnbuen komme tilbake til drømmer som militære støvler tråkket på?
Til et liv sugd av kjellernes råtne lukt?
Vil våren komme tilbake til ønsket?
– Ønsket om å føde ham igjen som et spedbarn som fyller hennes nølende ånd med villgress,
kjærtegner hennes tårer med sine våte fingre
Hver av dem ble bolig for den andre
Hver av dem var fedrelandet til den andre
Hun ble hans sang, han ble hennes stemme
Han skrev henne lyrikk, hun tegnet ham eventyr
Men drømmens galskap beskyttet henne ikke fra svik
som forfølger henne som en snikskytter som bærer død og ødeleggelse med seg.


Håndjern

Er det fordi jeg elsker deg du beslaglegger mine tanker
vokter på min hjertepuls og invaderer mine drømmer
kroppsvisiterer min lyrikk for å inndra mine bokstaver?
I kjærlighetens navn begynte min slavehistorie

Hvorfor lar du ikke meg som et elskende barn ...
kryper på din kjærlighet
Du, som lærte meg forelskelsens første bokstaver
Du, som farget mitt livs himmel
med poesi og måner
Du!
Vil du ha meg som en kjæreste du elsker
eller en fange og trellkvinne?

Jeg skriker høyere og høyere for å utforske
et skrik av en som elsker, men er forvirret
Hører du det kvalte skriket
for å si til deg:

Jeg ønsker at du gir meg konfekt som gave
ikke et kostbart smykke av edelstener

Jeg ønsker at du gir meg en blomst
istedenfor et halskjede av elfenben

Ønsker at du lyser opp min munn med en stjerne
istedenfor et kyss krydret med begjær

Jeg drømte at du ser på øynene mine
at du fortaper deg i dem
før du sukker i mine brysters dal
i midjens høyder
og kroppens enger

Jeg drømte og ønsket at jeg blir din rampete veslejente
for at du blir min bortskjemte småen

At du blir mitt hav, jeg blir din himmel
Du blir mitt regn, og jeg dine skyer

Men det er bare ønsker
Så!
Ikke klandre mitt opprør og min iver
for selv om du tilbyr meg en medgift på millioner av blomster
og den vakreste kjærlighetspoesi
og de fineste stjerner og måner
vil en blomst miste sin duft
og en fugl tape sin frihet
og en måne tape sitt lys
i kjærlighetens celle
i den elskedes slaveri
i despotiets rike


I regnets nærvær

Da han banket med sine slanke og lange fingre på hennes eremittbolig-dør,
eremittboligen hennes som druknet i hemmeligheter,
hemmeligheter krydret med sorg, varme og undring,
danset døra i edru beruselse
og vasket seg med en kommende drøms stråler
åpnet seg og lot den møtende horisont komme inn sammen med ham.
Hennes eremittbolig farget seg med mytiske former
Fargene blandet seg med hverandre

Og dag for dag skapte han av fargene det han liker
og elsker
Hver farge fikk sin lukt
Eremittboligen hennes ble fylt med liv og forelskelsespuls
Med det blå tok havet bolig i hennes jord og himmelen i hennes tak
Med det grønne omringet skogene og engene henne
Med lilla og rødt lyste en varm sol og forelskede hjerter opp hennes liv
Og i månens lys vasket havet og de elskende seg
Regndråpene ble beruset ...

Brått høljet det gale regnet bilder og fortellinger
Hun visste ikke hvorfor han frykter regnet
Fargene mistet sin vei
Formene mistet sin form
Sangene ble heslige
Tonene ble uharmoniske
De elskende ble lei av dem
Ånden hennes skrek: Regn! Hva kommer du til å gjøre, du regn?
Hennes stemme reiste bort sammen med fargene og med de elskendes iver til den fjerne horisont

Eremittbolig-døren ble stengt
Da tok hun penselen og malte med svart hele sin verden, sin eremittbolig
Hun malte til og med regndråper som hang på lotusblader
Lotusblader som han hadde med seg i dag
for å feire med henne hennes førtitredje fødselsdag.



Publisert 13. mars 2007 | Til toppen av siden