Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

En bøddels bekjennelser
Anmeldelse av Jonathan Littells Les Bienveillantes
av Henninge Solberg

Les Bienveillantes (De vennligsinnede) er tittelen på fjorårets mest omtalte franske roman. Jonathan Littells bestselger tar utgangspunkt i andre verdenskrig, nærmere bestemt i jødeutryddelsen. Over nesten 900 sider lar Littell bøddelen føre ordet: Boka er utformet som memoarene til Maximilen Aue, en SS-offiser som er høyst delaktig i Holocaust. Aue er en fiktiv skikkelse, men han omgås flere av Det tredje rikes mest beryktede nazister. Gjennom hans beretning utforsker romanen spørsmål knyttet til skyld, ansvar og ondskap.

I motsetning til sin hovedperson har ikke forfatteren direkte erfaring med andre verdenskrig. Littell er av jødisk avstamning og ble født i New York i 1967. Han har arbeidet for uavhengige organisasjoner i flere krigsrammede land. Som ung bodde han i Frankrike, han er tospråklig og skrev Les Bienveillantes på fransk (ifølge Littell selv fordi dette er språket til Stendhal og Flaubert). Boka ble lansert som hans debut, men dette stemmer ikke helt, for i 1989 utga han science fiction-romanen Bad Voltage. Det verserer mange historier om tilblivelsen av boka; mens litteraturmagasinet Lire forteller at Littell brukte tolv år på den mentale utarbeidelsen av boka og deretter halvannet år på research i Moskva og til slutt 112 dager på å skrive den, kan man lese på Wikipedia at han brukte totalt fem år. Han er blitt belønnet både med Det franske akademiets store romanpris og Goncourt-prisen for Les Bienveillantes, og er nærmest blitt en sensasjon både i og utenfor Frankrike.

I sentrum for handlingen står Aues karriere, maktkampen og intrigene blant nazistene, det tyske byråkratiet, nederlaget i Stalingrad, konsentrasjonsleirene og til sist Tysklands sammenbrudd mot slutten av krigen. I første tredjedel av boka består Aues arbeid i å administrere og registrere jødeutryddelsene i Ukraina og Kaukasus. Senere får han i oppgave å øke produktiviteten i konsentrasjonsleirene, slik at tyskerne kan få mest mulig ut av de utsultede og syke fangene før de dør. Kun i noen få tilfeller utfører Aue selv drapene – stort sett overvåker han dem, registrerer dem eller bare vet at de foregår rundt ham. Han er ofte uenig i mye av det som gjøres, men griper sjelden inn. Spørsmålet om Aues skyld diskuteres nesten aldri eksplisitt, men er grunnleggende i romanen. Kan skyld bestemmes objektivt, eller avhenger den av hvem som skriver historien? Og hvem kan stilles til ansvar for jødeutryddelsen? Er lokomotivførerne som transporterte de dødsdømte like skyldige som Aue? Og er Aue like skyldig som Rudolf Höss, kommandanten i Auschwitz? Boka gir ingen entydige svar, men belyser disse velkjente problemstillingene grundig og fra mange synsvinkler.

Aue er gjennomgående analytisk og lite følelsesladet i sin beskrivelse av hendelsene. Gjennom hele romanen fører han historiske, religiøse, politiske, lingvistiske og filosofiske diskusjoner med seg selv og andre om den tyske antisemittismen og om nødvendigheten av jødeutryddelsen. Disse passasjene er blant de mest interessante i romanen; de setter den tyske ideologien og handlemåten inn i en større sammenheng og bidrar til å perspektivere hendelsene. Aue levner ingen tvil om at det å drepe både er ubehagelig og grusomt, og at han helst skulle vært det foruten. Men han betviler aldri nødvendigheten av jødeutryddelsen på et prinsipielt eller moralsk plan. Blant annet skriver han: «Vi drepte mange mennesker – det er utvilsomt. Jeg syntes det var ille, selv om det var uunngåelig og nødvendig» (s. 82). Og videre:

Vi vet at det eksisterer grupper som er rasemessig mindreverdige, og blant dem er jødene. De har særegne trekk som gjør dem disponert for bolsjevikisk korrupsjon, for tyveri, drap og allslags andre skadelige handlinger. Det er selvfølgelig ikke tilfellet for alle gruppens medlemmer. Men i krigstid, under en okkupasjon og med våre begrensede midler, kan vi umulig foreta individuelle undersøkelser. Vi er derfor nødt til å vurdere risikogrupper som helhet og reagere globalt. Det skaper stor urettferdighet, men det skyldes denne unntakstilstanden. (s. 280)

Aue har også mer personlige grunner for å delta i nazistenes handlinger:

Helt siden barndommen har jeg vært hjemsøkt av lidenskapen for det absolutte og for overskridelsen av grenser; nå hadde denne lidenskapen brakt meg til fellesgravene i Ukraina. Jeg hadde alltid villet være radikal i min tankegang; og Staten, Nasjonen hadde også valgt det radikale og det absolutte; hvordan kunne jeg da, akkurat i dette øyeblikk, snu ryggen til, si nei, til syvende og sist velge de borgerlige lovenes komfort, den ynkelige tryggheten til den sosiale kontrakten? Det var selvfølgelig umulig. Og hvis det radikale var avgrunnens radikalitet, og hvis det absolutte viste seg å være det absolutt onde, så måtte man ikke desto mindre, det var jeg inderlig overbevist om, følge dem til veis ende, med helt åpne øyne. (s. 95)

Men disse kyniske motivene for å bidra til ondskapen modereres gjennom hele boka av betraktninger som gjør det lettere for leseren å leve seg inn i Aues tankegang. Innledningsvis skriver han for eksempel:

Jeg tror jeg kan tillate meg å konkludere med at det er et faktum etablert av den moderne historien at alle, eller nesten alle, under gitte premisser gjør det man forteller dem; og, unnskyld meg, sjansen er ikke stor for at du skulle være unntaket, ikke mer enn meg. Hvis du er født i et land eller i en tid der du ikke bare slipper å se at noen kommer for å drepe kona di eller barna dine, men der ingen kommer for å be deg om å drepe kona eller barna til andre, så pris Gud og gå i fred. (s. 26)

Dette resonnementet – det kunne vært deg, eller «jeg gjorde jobben min, det er det hele» (s. 12) – gjør på ett plan at man får en mer empatisk holdning til Aue. Ondskapen gjøres menneskelig. Men romanen står likevel ikke i fare for å relativisere nazistenes handlinger eller den typen ondskap de står for. Om boka aldri eksplisitt tar avstand fra Aues tankegang, er det heller ingenting i den som gir ham rett i hans tanker om jødeforfølgelsenes nødvendighet. Tvert imot sås det tvil om Aues pålitelighet og om hans redelighet i resonnementene. Memoarformen slipper ingen kritiske røster til, men samtidig fordrer den en selvbevissthet som gjør veien til forstillelse kort. Aue tenker noe lignende selv, idet han føler at han ser seg selv utenfra:

Ved å observere meg selv på denne måten, hele tiden, med dette ytre blikket, dette kritiske kameraet, hvordan kunne jeg uttale den minste sanne setning, gjøre den minste sanne bevegelse? Alt jeg gjorde ble en forestilling for meg selv ... (s. 414)

At dette kommer så eksplisitt til uttrykk, ser jeg som et ønske om at man som leser skal se på fortelleren med en viss skepsis. I tillegg er Aues mange somatiske reaksjoner – stadig tilbakevendende oppkast, diaré, feber, også i bokas nåtid – en indikasjon på at heller ikke han har fordøyd sin tankegang og sine handlinger helt uten problemer. Aue betoner stadig viktigheten av å bevare en viss «intellektuell redelighet» (s. 299), men legger hele tiden lokk på sine mer umiddelbare, følelsesmessige reaksjoner. Dette er tydelig gjennom hele romanen, og selv om man tidvis får en viss empati med Aue, skal det godt gjøres å la seg overbevise av alt han sier at han står for. Noen kritikere har hevdet at boka er etisk problematisk nettopp fordi leseren står i fare for å leve seg inn i Aues tankegang – det er å overse vesentlige egenskaper ved teksten.

Bokas tittel kan leses i lys av Aues manglende evne til å gå inn i sin egen fortid med helt åpne øyne. «Les bienveillantes» – «de vennligsinnede» – er et uttrykk som stammer fra gresk mytologi. Det var slik man benevnte de greske hevngudinnene, som forfulgte mennesker som hadde begått foreldremord, den verst tenkelige handlingen av alle. Gudinnene het egentlig erinnyene, men var så fryktet at de ikke kunne nevnes ved sitt rette navn. Derfor brukte man i stedet evfemismen evmenidene, de vennligsinnede – en forskjønnende omskriving som skulle behage gudinnene fremfor å vekke deres sinne. Utvilsomt en velvalgt tittel på et verk der fortelleren bare tilsynelatende går sine tidligere handlinger etter i sømmene.

Krigen utgjør bokas hovedhandling, men Aues mange tilbakeblikk på egen oppvekst er en viktig tråd som fletter seg inn i krigsskildringen. Der beskrivelsen av krigen belyser spørsmål knyttet til skyld og ondskap på en interessant og flertydig måte, løftes beskrivelsen av Aues privatliv aldri ut av det pompøse og banale.

Beretningen om Aues oppvekst kretser rundt forholdet til tvillingsøsteren Una, som han hadde et incestuøst forhold til i ungdommen. Hun har frigjort seg fra dette forholdet; han klarer ikke løsrive seg og kverner som besatt rundt sin lengsel etter henne. Forholdet til søsteren forklarer ifølge Aue selv hans homoseksualitet og hans manglende evne til å innlede seriøse forhold til andre kvinner. Det sykelige forholdet til søsteren topper seg mot slutten av krigen, da Aue tar seg inn i Una og ektemannens forlatte hus. Aue bruker oppholdet der til å drikke, fantasere og utføre outrerte seksuelle handlinger. Beskrivelsen er uttværende, det hele føles påtatt:

Jeg tenkte på den grusomme drømmen fra forrige natt, jeg forsøkte å se for meg søsteren min med beina fulle av rennende diaré, klebrig, med en avskyelig søt stank. De radmagre kvinnene som ble evakuert fra Auschwitz, som hadde krøpet sammen under pleddene sine, hadde også beina fulle av dritt, beina lignet stokker [...]. Una tildekket av dritt ville vært enda vakrere [...]. Mellom hennes skitne bein ville jeg søkt ly som et spedbarn utsultet på melk og kjærlighet, hjelpeløs. (s. 805–806)

Bildebruken i beskrivelsen av barndommen og forholdet til familien er ofte pretensiøs, og ikke sjelden faller den igjennom. Som her, idet Aue er på vei til Stalingrad:

Jeg ble grepet av avsindige lyster: legge meg ned i snøen, ligge som en ball i den pelsfôrede frakken min, bli liggende der når toget dro sin vei igjen, allerede gjemt under et tynt, hvitt lag, en kokong som jeg innbilte meg var myk, lun, bløt, akkurat som den magen jeg så ubarmhjertig var blitt fordrevet fra. (s. 316)

Aue synes å lengte etter noe i fortiden som ikke lenger er tilgjengelig, eller som kanskje aldri noensinne har eksistert. At denne lengselen hindrer ham i å ha et noenlunde normalt følelsesliv, tar han aldri innover seg. I stedet reagerer han på andre måter – som en slags parallell til de somatiske reaksjonene forårsaket av krigen. Lengst går det når han antagelig gjør seg skyldig i foreldredrap – det vil her si drap på moren og stefaren – selv om det aldri avklares med sikkerhet hvem som er morderen. Antagelig skal forholdet til familien, og særlig til søsteren, bidra til å belyse de moralske problemstillingene i verket; Aue etablerer ofte paralleller mellom krigen og barndommen/familien, som i de to sitatene over. Jeg mistenker også at familieforholdene skal bidra til å forklare Aue som person. Men hverken beskrivelsene av eller resonnementene rundt disse forholdene løftes til et nivå der de blir perspektiverende i forhold til resten av handlingen. Det er vanskelig å bli annet enn pinlig berørt av Aues forvirrede følelsessuppe.

Det er synd at denne siden ved boka ikke fungerer bedre. For denne mursteinen av en roman er ellers svært velskrevet, kunnskapsmettet og fengslende.

 

(Sitater er oversatt av anmelderen. Les Bienveillantes kommer på norsk i 2008.)

Publisert 5. juni 2007 | Til toppen av siden