Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Intervju

Et slag for amatøren
Intervju med Lars Saabye Christensen
av Kåre Bulie

Å beskrive hvordan hovedpersonen står opp, går ned den trappen og bort den gaten. Å vurdere om det er noen det er hensiktsmessig at han møter. Slikt er et dagsverk for Lars Saabye Christensen.

– De små bevegelsene. I dag skal han knytte skoen sin, liksom. Det er det jeg tenker på når jeg skriver.

Forfatteren sitter i sofaen hjemme i Anne Maries vei og snakker om arbeidsdagen sin. Rundt ham henger kunstverk tett i tett: Rolf Nesch-grafikk. En tegning av favoritten Ludvig Karsten, maleren han i sin tid hadde planlagt å skrive magistergrad i kunsthistorie om. Flere malerier av Håkon Gullvåg, deriblant portrettet av Saabye Christensen selv.

– Første økt går ofte fra seks–syv om morgenen til åtte–ni–ti. Det er ekstremt konsentrert arbeid. Så planlegger jeg det jeg skal starte med dagen etter. Målet er at jeg ikke skal bruke tre timer på å finne ut hvilken setning jeg skal starte med, men at den ligger klar og venter på meg.

Lars Saabye Christensen er en rutinenes mann.

– Jeg er avhengig av gjentakelser, fordi skrivingen tar sitt utgangspunkt i noe kaotisk. Det skal skapes en poetisk orden i dette kaoset. Hvis da rammebetingelsene var kaotiske, og språket er det, blir det ett kaos for mye. Så jeg starter dagen med skriving, helt systematisk, så tidlig som mulig. Mange tror sikkert jeg skriver ti timer i strekk. Det gjør jeg ikke. Jeg har utelukkende ett mål for øye: Å per dag skrive mellom en halv og en hel side som jeg med hånden på hjertet kan si er brukbar.

Når Saabye Christensen våkner, går han rett opp til sitt romslige loftsrom, der han om høsten kan se helt ned til Oslofjorden.

– Det er en fin følelse å sitte høyt og skrive. Det passer meg.

– Du begynner nærmest på tom mage?

– Ja. Jeg er ikke på sultens rand, men begynner raskest mulig. Et visst antall kaffekopper må stå klar. Så fortsetter man der man slapp – forhåpentlig på det riktige punktet – dagen før. Det er dager jeg er ferdig med arbeidsdagen syv om morgenen. Det er interessant. Hva gjør man resten av dagen?

– Faller det deg lett å skrive?

– Egentlig ikke. Veldig mange tror det, og mange jeg møter sier at «faen, hvor heldig du er som bare kan riste tingene ut». Men det stemmer ikke. Rent faktisk kan man ikke si annet enn at jeg har gitt ut mye. Men det handler mye om at jeg, når jeg skriver, er i besittelse av en disiplin som jeg mener er helt avgjørende for å skape noe. Du må faktisk skrive noe på et papir for å se om det er godt eller dårlig. Etter 30 år har jeg funnet min metode knyttet til de praktiske rammebetingelsene – når på døgnet språket er mest parat.

Han tenker seg om.

– Jeg bruker mye tid på å pønske. Hvis jeg står fast på et jævla ord i en setning, klarer jeg ikke å si at det finner jeg sikkert på senere. Da er det som en uoverkommelig mur. Den setningen må løses før jeg kommer videre. Det kan ta voldsomt med tid. Mange spør: Er du opptatt av språket? Hva skal man svare på sånt? Spør man en pianist om flygelet er viktig for ham? Det er jeg jo, inntil det maniske.

Siden 23 år gamle Lars Saabye Christensen debuterte på Cappelen med kortprosautgivelsen Historien om Gly for 31 år siden (hans opprinnelige debut var i skoleavisen «Vill Vest» på Vestheim), har han utgitt rundt 40 bøker – dikt, noveller, romaner, sangtekster. Han har skrevet for tv, arbeidet med radio og forfattet filmmanus. Likevel opplever han forfatterskapet sitt som ett stort prosjekt uten klare brudd.

– For meg er det et overflatisk syn på litteratur at man på død og liv skal fornye seg hver gang man skriver noe. Jeg er mer opptatt av kontinuitet og av på en eller annen måte å rendyrke motivene man har. Rendyrke den manesjen man bygger opp.

– Hva er de vesentligste trekkene ved den manesjen?

– Jeg oppfatter meg som en lokal forfatter, i den forstand at de fleste historiene mine finner sted i en viss del av Oslo – i de samme strøkene og gatene jeg selv vokste opp i. Det er der mine karakterer hører hjemme. Men så er jo også dette universet utvidet ved at jeg har bodd mange år i Nord-Norge og fått en annen erfaring av språk, landskap og tid. Halvbroren begynte jeg å skrive med blyant på Sortland, og avsluttet den på pc i Oslo. Jeg er sikker på at opplevelsen av de femten årene jeg bodde i Nord-Norge hadde en vesentlig innvirkning på hele romanens format og komposisjon.

– Flere trekk?

– Veldig mange sier om mine bøker at jeg er god til å skildre alminnelige mennesker. Men jeg har aldri forstått det begrepet. Jeg synes karakterene jeg dikter opp er helt ualminnelige. Men i og for seg er det en kompliment. Det handler om at jeg i dette universet er veldig opptatt av detaljene, de små begivenhetene, de små katastrofene og vendepunktene.

– Ofte blir katastrofene store?

– Ja, de får store konsekvenser. Summen av alle disse katastrofene og misforståelsene blir en fortelling, en roman.

Ofte står også klasse og klassereisen sentralt i Saabye Christensens bøker.

– Klassereisen er et motiv som er knyttet til en veldig sterk litterær tradisjon i Norge – som finnes hos både Ibsen og Hamsun – enten de går den ene eller andre veien. 1960-tallet, som jeg skriver om, er jo nettopp kjennetegnet av at bruddet med den historiske kontinuiteten er veldig sentralt. Et motiv som er sentralt i Beatles, Bly, kanskje i Herman, er foreldres forventning til sine barn. En forventning som er forståelig, men som også kan virke kvelende.

– Familien og foreldre–barn-relasjonen er et viktig anliggende i alle bøkene dine?

– Familien er også et sentralt tema i den nordiske litteraturen. Familien er en uhyre fortettet og dramatisk scene hvor man spiller sine roller – et rom som er ekstremt dramatisk på mange måter, et ladet og mystisk rom.

– Du har brukt begrepet «den snublende helten» om karakterene dine?

– Ja, snublende helter er et presist begrep. Heller det enn antihelt. Jeg er ikke noe glad i ordet antihelt. Jeg ser gjerne på mine hovedpersoner som helter, i den forstand at uansett hvor snublende eller utilstrekkelige de på mange måter er, så oppnår de noe.

Saabye Christensens første roman het Amatøren. Han har sagt at det godt kunne vært tittelen på mange av bøkene hans.

– Hvis Beatles var romanen som grunnla mitt litterære landskap, skapte jeg i Amatøren min gjennomgangshelt. Mine hovedpersoner er amatører, ikke profesjonelle mennesker i den forstand at de mestrer sine liv fullt og helt. Tidligere var begrepet amatør en hedersbetegnelse, i dag er det negativt; «din jævla amatør», liksom. Jeg vil gjerne oppvurdere ordet amatør.

– Du har også knyttet livsfølelsen i bøkene dine til Obstfelders «Jeg ser»?

– Absolutt. «Jeg ser» gjorde voldsomt inntrykk på meg. Først og fremst var jeg den eneste som syntes det var et ualminnelig morsomt dikt. Denne jeg-personen som ser på alle de «ludende heste» og tar det så langt at han har kommet på feil klode. Det er en desperat humor i det, fremmedfølelsen fullstendig satt på spissen. Jeg leste det samtidig med at jeg lyttet til The Doors. Både tekstlig og formmessig så jeg en sammenheng mellom Jim Morrisons tekstlinjer og Obstfelders dikt. Diktet til Obstfelder kunne gått inn på plata Strange days, ikke sant?

Jim Morrison, ja. Knapt noe kulturuttrykk er så viktig i Saabye Christensens litterære univers som musikken.

– Musikken har vært av avgjørende betydning for valgene jeg tok og grunnlaget jeg fikk da jeg vokste opp, sier han.

– Vi var en generasjon som hentet inntrykk fra alle nivåer i kulturtradisjonen – høyt og lavt og smalt og bredt. Opplevelsen av å høre Beatles på 1960-tallet var skjellsettende – kall det gjerne en kunstnerisk erfaring. Det kom i en alder hvor man nærmer seg tenårene, hvor det ikke er noe filter, du er veldig disponert for begeistring og ekstase, for dyrking av noe annet. Det er en vidunderlig opplevelse.

– Den forsvinner jo raskt?

– Ja, begeistringen, den som opphever deg selv. Det å glemme seg selv er en fantastisk følelse. Det er noe som blir vanskeligere og vanskeligere å oppleve, som man nærmest bevisst må gå inn for.

– Klarer du det fortsatt?

– Jeg prøver så godt jeg kan. Men det sitter litt lenger inne for hvert år.

I 1967, derimot ...

– Det var det store året, med Sgt. Pepper og de to første Doors-platene. Det var da jeg for alvor begynte å studere tekstene og prøve å gjendikte tekstene til norsk helt systematisk. Det var en del av min litterære skole. Men det var også en annen grunnleggende opplevelse med rocken – et fellesskap, å ha noe som man elsket, ikke fordi noen andre hadde sagt man skulle like det, men noe man likte på tross av hva foreldre, skole og autoriteter likte. Det varte i hvert fall et par år, den deilige gleden.

Om det finnes et soundtrack til forfatterskapet hans? Saabye Christensen mener det må være den ofte banale klassiske poplåten.

– Denne popmusikken satte ord på noe jeg som forvirret og sky og sjenert tenåring ikke selv klarte å sette ord på. Det er et fundament i mye av det jeg har skrevet senere – å kunne skrive noe som forhåpentlig bare jeg kan skrive ut fra min erfaring og stemme, men som likevel har gyldighet for andre enn meg selv. Gjenkjennelsen er en viktig del av en litterær opplevelse. En god roman skal også ha elementet av det fremmede og ekstreme ved seg, men den må ha et element av gjenkjennelse.

– Hvilke andre ting inngikk i din litterære skole?

– Jeg leste Sult og ble som mange andre nærmest avhengig av denne prosaen. Hamsuns var det første forfatterskapet jeg gikk inn i med hud og hår. Som 15–16-åring ble jeg hardcore fan, trålet antikvariatene i hele byen og leste det meste av hans samlede verker fra perm til perm. Det var en fryd på nivå med å høre Beatles første gang. De to opplevelsene hang ganske nøye sammen og foregikk parallelt. Beatles på formiddagen og Hamsun på kvelden.

– Andre viktige forfattermøter?

– Jan Erik Vold – det kan nesten ikke understrekes sterkt nok hvor viktig han var for en hel generasjon unge folk som hadde lyst til å skrive. Han åpnet noen dører som vi knapt visste var der. Mor Godhjerta var nærmest et vendepunkt. Hjemme hos oss var det mye dansk litteratur, det var et ganske naturlig valg (Saabye Christensen er dansk statsborger). På 1970-tallet leste jeg veldig mye dansk samtidslitteratur. Jeg fant et lynne eller en holdning der som var i nærheten av der jeg selv var. En humor og en tilsynelatende letthet, en letthet som ikke må forveksles med overflatiskhet. Den lettheten er noe jeg selv er veldig opptatt av i alt jeg skriver.

Saabye Christensen er oppvokst i Gabels gate i Oslo. Faren var arkitekt. Noen dramatisk oppvekst kan han ikke skryte på seg. Om noe i bakgrunnen hans tilsa at han skulle bli forfatter?

– Det var ikke naturlig i den forstand at andre i familien skrev. Men naturlig på den måten at jeg vokste opp i et hjem hvor det ble lest høyt. Boken og litteraturen var en naturlig del av omgivelsene mine.

– Kan du tidfeste valget om å bli forfatter?

– Vi var et miljø da vi gikk på realskolen som aldri hadde noen suksess innen de kollektive idretter. Vi ble interessert i poesi – en interesse som kom via popmusikken og etter hvert rare band som Velvet Underground og Frank Zappa. Vi leste Profil og begynte å leve opp til noen myter – gikk med alpelue og høyhalset genser og hele den pakka der. Men vi var genuint interessert i skriving. Det var veldig inspirerende. Det var et miljø som senere ble det litterære undergrunnsmiljøet på 1970-tallet.

Det ble forfattere av mange av dem: Inger Elisabeth Hansen. Jon Sveinbjørn Jonsson. Tor Ulven. Lasse Tømte. Niels Fredrik Dahl.

– Det er første og siste gang jeg har vært del av et litterært miljø. Det var delvis organisert gjennom tidsskriftet Dikt og Datt.

– Bestemmelsen om å bli forfatter utviklet seg altså i tenårene?

– Ja. Jeg påstår at jeg var 13–14 år og ganske sikker på at det jeg ville i livet, var å bli forfatter og skrive. Men jeg visste jo ikke hva det innebar. Jeg hadde bare et begjær og en drift mot å gjøre det.

– Hvorfor?

– Så enkelt som at det passet mitt lynne. Å sitte hjemme på gutterommet og leke med språket alene, det passet meg bra. Det gjorde meg godt.

– Men det var lyrikken som førte deg inn i det?

– Ja, det sier seg selv. I tenårene er ikke romanen det første man kaster seg over. Det er de kortere formatene, som er overskuelige i tid. Det betyr ikke at det er lettere å skrive et dikt enn en roman på 600 sider, men det er to forskjellige arbeidsdisipliner. Det samme med novellen og romanen. Det er trolig vanskeligere å skrive den gode novellen enn en god roman. Men det er faktisk fysisk mulig å stå opp om morgenen og begynne på en novelle og være ferdig om ettermiddagen, og den kan være fantastisk. Det går ikke med en roman, som innebærer den episke tiden som strekker seg ut. Alle forfattere merker at å løfte en roman blir tyngre og tyngre. Mange tror man mangler ideer når det går lenger og lenger mellom romanene når man blir eldre. Men det er helt feil. Det handler om den fysiske og intellektuelle kraften til å løfte en roman.

De danske forfatterne han leste, lærte ham noe om mangfoldighetens befrielse. Men med årene har Saabye Christensen kommet fram til at det er romanforfatter han er, først og fremst.

– Danskene hadde veldig mange arenaer de uttrykte seg på. De skrev for fjernsyn, de skrev revy, filmmanus og sangtekster. Det tiltalte meg. Det var min måte å begynne å eksperimentere på. Derfor begynte jeg å jobbe med film, skrev bluestekster, jobbet med radio, som jeg setter veldig høyt. Det var en befrielse for meg. Men i kjernen av alt dette sier jeg alltid at det er romanen og poesien som er det vesentligste. Ut fra det kommer alt det andre.

Han tenker seg om.

– Men å ha forskjellige arenaer å stå på – at det tiltaler mitt kunstneriske temperament, handler om noe som er helt vesentlig for meg, to livs- eller tidsfølelser. Jeg er en blanding av en svært tålmodig mann og en svært rastløs mann. Denne rastløsheten og tålmodigheten er en motor i meg. De gnisser mot hverandre, fordi når man skriver en roman som Halvbroren, der jeg fra første setning vet at her skal jeg sitte pal og skrive i hvert fall seks–syv år, fordrer det en monumental tålmodighet og utholdenhet som er veldig krevende. Men når man da samtidig har noen rastløse trekk og er en mann som liker at noe skjer – da er det de andre tingene kommer inn. En idealdag er å kunne skrive en bluestekst før lunsj, og så gå i studio, bandet lager musikk, man øver den inn, så kan man fremføre og synge den for publikum om kvelden. De to ytterpunktene arbeider i meg hele tiden.

– Jobber du parallelt med ting?

– Mindre og mindre. Jeg var i stand til det tidligere. Nå må jeg gjøre én ting av gangen, ellers blir jeg helt schizofren. Arbeider jeg med en roman, er det det jeg arbeider med. Den fineste tiden for en forfatter er jo når man sitter og skriver. Det kan selvsagt være både triumf og nederlag samme dag, men det å sitte og skrive og oppleve noen hellige øyeblikk hvor man synes man får det til ... Samtidig er det en veldig sårbar situasjon. Man er redd for å bli distrahert eller bøyd i en annen retning.

– Du kommer lett ut av det?

– Når jeg er i gang med skriving er jeg proteksjonistisk. Det eneste som gleder meg er å lese dårlige bøker. Det går ikke inn på meg. Tvert imot er det svært inspirerende.

– Hva finner du i de hellige øyeblikkene?

– Et element av overraskelse. Jeg må overraske meg selv minst tre ganger i løpet av en roman. Det kan være helt ubetydelige ting som en leser ikke nødvendigvis legger merke til. Men det er summen av disse øyeblikkene som løfter en roman.

Saabye Christensen snakker om at en setning for mye kan banalisere, en setning for lite kan skape negativ forvirring.

– Jeg ønsker alltid at en roman holder på noen hemmeligheter.

– Redaktøren din mener forfatterskapet er blitt mørkere?

– Hvis man ser på romanene som står sentralt i forfatterskapet mitt, finnes det en lys og en mørk del. Beatles er en optimistisk roman. I fiksjonen er det hovedpersonen Kim Karlsen som går løs på å skrive sin og sine venners historie, og det makter han. Det er en roman som handler om fortellingens triumf. Det gjør også Halvbroren. På den måten er det en oppløftende roman. Også med Herman visste jeg at det kom til å gå bra. Jeg kunne faktisk ikke leve med å skrive en roman om et barn som går under. Halvbroren er også en mørk roman, men lyset ligger nettopp i romanen i seg selv – det er en roman om forsoning gjennom fortelling. Men etter det kom Maskeblomstfamilien og Modellen, og det er helt på det rene at de går inn i en mørkere del av universet mitt.

To av romanene sine har Saabye Christensen et særlig nært forhold til. De fleste vil kunne gjette seg til hvilke det er.

Beatles, fordi det er den romanen som helt opplagt skildrer min egen oppvekst og ungdomstid, ikke minst musikken jeg elsket.

Beatles, ja. Før den kom ut hadde han blitt intervjuet tre ganger – av gamle venner.

– Jeg hadde ikke vært i skyggen, jeg hadde fått debutantprisen og gitt ut et par romaner. Men da Beatles kom ut i 1984, var det en fullstendig ny opplevelse. Plutselig var jeg overalt. Det var ganske massivt. På den tiden var ordet bestselger eller det å bli beskyldt for å være kommersiell overhodet ikke bra, for å si det mildt. Da jeg skrev Beatles, var jeg ganske sikker på at jeg skrev en roman som ville ha en viss interesse hos de som tilhørte min egen generasjon. Det viste seg å ikke være rett. Boken hadde en gyldighet for langt flere. Men det viktigste for meg var at jeg fant min stemme og mitt univers, fundamentet i mitt forfatterskap som alt annet bygger på. Uten Beatles hadde jeg famlet videre.

Det skulle gå 17 år før den neste romanen Saabye Christensen er sterkest knyttet til, var ferdig. Seks år etter at den kom ut, er Halvbroren utgitt i rundt 30 land.

Beatles og Halvbroren henger veldig nøye sammen. Valget av fortellerform i Halvbroren ble gjort med tanke på Beatles. Beatles er en roman som har som metode å knytte fiksjonen og karakterens private begivenheter til de store kollektive begivenheter i tiden. Så gikk jeg til det andre ytterpunktet i Halvbroren, som på mange måter er tidløs. Karakterene skaper sin egen, avgrensede historie, et rom i rommet, så å si. De eneste gangene det er tidsreferanser til faktiske hendelser som ligger utenfor romanen, er gangene disse hendelsene griper inn i historien. Jeg tror det skjer to eller tre ganger.

Han tenker seg om.

– Så skrev jeg en diktsamling seint på 1980-tallet som heter Stempler. Innholdet av den er i fortettet form essensen i hele forfatterskapet mitt. Det er et uttrykk for en livsfølelse og en erfaring i den lille samlingen som også er en livsfølelse og erfaring i de fleste av romanene mine. I den grad det er mulig for en forfatter å presse kullet til en liten diamant, har jeg forsøkt det der. Jeg skrev den samtidig med Herman. Begge har samme utgangspunkt, nemlig å miste noe. Når man mister noe, kan man aldri få det samme tilbake, men noe annet.

– Opplevelsen av tid og tidens gang er avgjørende i mye av det du har skrevet?

– Ja, det er en grunnleggende menneskelig følelse, særlig ved vendepunkter i livet – den plutselige og brå tidsopplevelsen, av at tiden er begrenset. Det er en opplevelse som går igjen i alle bøkene mine. Det er sannsynligvis dét det evinnelige melankolske elementet hviler på: bevisstheten om at øyeblikkene hele tiden er forbi. Kanskje skrivingen er en eller annen slags motvekt mot den forgjengeligheten. Men for meg er tid og skrift knyttet ganske nøye sammen, nettopp fordi det å skrive innebærer tid, ofte store tidsrom. Det å lese innebærer også et tidsrom hvor man strekker seg ut i tid. Det interesserer meg.

Melankolien er ikke alene om å hvile over Saabye Christensens forfatterskap. Mange tar også i bruk begrepet nostalgi for å beskrive universet hans, fylt som det er av godtebutikker og frisørsalonger.

– Jeg synes ikke det finnes en nostalgisk livsfølelse i det jeg skriver. Det finnes helt opplagt en grunnleggende melankolsk følelse, men melankolien er ikke knyttet til tid og rom, men til en kontinuerlig opplevelse av tid som er forbi. Jeg skildrer ofte et miljø på 1960-tallet hvor brutaliteten var ganske påfallende, og hvor synet på de som var annerledes var langt mer brutalt, avviket langt vanskeligere å leve med. På den måten er jeg overbevist om at verden har gått framover.

– Veldig ofte har karakterene i romanene dine avvik både intellektuelt og fysisk?

– Nesten alle har det. Jeg ønsker ikke at romanene mine skal være freakshow med kortvokste folk og damer med skjegg og to hoder, men jeg er veldig opptatt av at det synlige også skal være talende og mettet med en form for mening. Det betyr at den kortvokste fortelleren i Halvbroren ... hans kortvoksthet er hans karakter, psykologi og drivkraft. Det gjør ham også synlig. Han er så liten at alle ser ham. Herman, som mister håret, blir også synlig på godt og vondt. Hva skjer med omgivelsene når et menneske kommer fram i ny drakt?

Herman kom ut på engelsk samtidig med at Erik Gustavsons film hadde premiere i USA. På en førpremiere i Seattle hadde Saabye Christensen et møte med leserne sine som han aldri kommer til å glemme.

– Alopecia er ikke en sykdom i den forstand at man dør av det, men å miste håret er sosialt katastrofalt. I forbindelse med førpremieren var det stor galla sponset av det amerikanske alopeciaforbundet. Da satt det en sal med tusen mennesker hvor alle hadde alopecia, de satt der med små dotter på hodet. Alle gråt, alle kom bort til meg etterpå – jeg har jo heller ikke noen frisyre å skryte av – og sa at dette var første gang noen hadde fortalt deres historie. Det opplevde jeg ganske sterkt.

Blant opplevelsene som fortsatt kan begeistre Saabye Christensen, er å se gode malerier og fotografier. I likhet med musikken, er billedkunsten avgjørende for ham.

– Billedkunst og fotografi har alltid vært en veldig sterk inspirasjon for skrivingen. Billedkunsten er til stede i mange av romanene mine som referanse. Benyttelse av mer eller mindre kjente kunstverk som utgangspunkt for en skildring. Både billedkunsten og fotografiet betyr veldig mye for meg.

– Hva finner du der som du ikke finner i litteraturen?

– Jeg sier mye om det i Modellen. En annen tidsopplevelse enn i romanen. Romanen strekker seg ut i tid, mens et kunstverk kan oppleves i øyeblikket du ser det. De to tidsopplevelsene er interessante for meg. Billedkunsten henger tett sammen med poesien. Fotografiet handler om den grunnleggende fascinasjonen for å fryse fast et øyeblikk. Jeg har alltid vært opptatt av å se på gamle fotografier. Egentlig er jeg ikke mest opptatt av hovedmotivet, men av tilfeldighetene som skjer bak i bildet – mennesker som er på vei et eller annet sted. Det tilfeldige livet som er stanset i et gitt øyeblikk – det er voldsomt fascinerende.

– Du har flere ganger brukt fotografier i bøkene?

– Ja, det er en fotograf som vandrer gjennom alle mine romaner. Det dukker alltid opp et jævla kamera og noen som tar et bilde. Jeg var selv veldig opptatt av å ta bilder da jeg var tenåring. Jeg kunne ikke tegne, men skaffet meg Nikon-kamera med telelinse og Gud vet hva. Eget mørkerom hjemme på gutterommet – var veldig ivrig.

– Men du sluttet?

– Jeg fant ut at for å være fotograf må man være sosial og ganske påtrengende. Jeg fant ut at jeg hadde mer lynne for å sitte hjemme og lage bildene istedenfor, i skrift, ikke lys.

– Du samler også kunst selv?

– Samle er å ta litt hardt i, men det er en lidenskap. Jeg synes det er fint å kunne se på kunstverk jeg er glad i, eller som utfordrer meg, nærmest plager meg. Jeg liker å finne noe nytt i det hver dag.

Forfatteren titter bort på portrettet Håkon Gullvåg har malt av ham.

– Gullvåg-bildet er et portrett Cappelen bestilte da jeg fylte 50. Hans metode er å male mange varianter av modellen. Jeg grudde meg veldig, for jeg er ikke glad i å være hos fotografen, og dette var som å sitte hos fotografen i ett år.

Han tenker seg om.

– Men det var veldig interessant, særlig fordi jeg nettopp hadde begynt på Modellen. Det er et ganske besnærende psykologisk forhold mellom den som portretterer og den som blir portrettert.

– Hva lærte du av det?

– Jeg så en klar forbindelseslinje mellom det å skrive og det å bygge opp et maleri, en karakter. Du begynner med blanke ark og noen skisser, så bygger du sakte, men sikkert opp et univers. Til slutt har du en karakter og en fortelling. Men hvis du til slutt setter en feil strek eller skriver et feil ord, kan det hele bli ødelagt eller forandres. Sårbare ting.

Som forfattere flest bruker Saabye Christensen mye tid på å lese. Han har i mange år også jobbet som konsulent, og synes det «sliper knivene» i forhold til eget arbeid. Når han skriver roman, forsøker han imidlertid å unngå annen skjønnlitteratur.

– Men jeg kan lese merkelige og perifere fagbøker jeg håper at ingen andre har lest, med tilknytning til små punkter i det jeg holder på med. Det er ikke sikkert man bruker det. Jeg har et veldig tvetydig forhold til research.

– På hvilken måte?

– Research må man gjøre. Det var da jeg satt modell for Håkon Gullvåg at jeg skjønte at jeg ville klare å skrive om en maler. Materialene hans kan jeg ikke dikte. Du må kunne språket. Men research har en sterk tendens til å ta overhånd over diktningen. Man blir for ivrig etter å bruke det man har skaffet seg av informasjon – vil overbevise leseren om at fy faen, dette stemmer. Så blir det overkill. Jeg har en regel om at hvis jeg reiser et sted for å drive research, så skriver jeg først og tar researchen etterpå. Og hvis det ikke stemmer, korrigerer jeg virkeligheten. I tillegg skal jeg bare komme hjem med tre viktige informasjoner som karakteriserer dette stedet, aldri mer.

Å korrigere virkeligheten har vist seg å by på betydelige utfordringer, særlig i møte med lesere fra Oslo.

– Det er interessant når man skriver i denne formen som litt forenklet kan kalles episk realisme – man skriver en roman på 700 sider, men det de fleste Oslo-lesere spør om, er: «Lå ikke den kiosken på andre siden av gaten?» Jeg har flyttet den tolv meter, fordi jeg syntes det passet. Da får du høre det. Jeg får også ofte spørsmål om hvorfor Barnum går på Uranienborg skole når han bor på Marienlyst? Man blir møtt med et realismekrav som noen ganger er nærmest absurd.

En annen misforståelse Saabye Christensen stadig møter, er at en episk realist som ham ikke bryr seg med å tenke på form.

– Mange tror at hvis man skriver en såkalt tradisjonell episk fortelling, arbeider man ikke med form. Det er en overflatisk og kunnskapsløs måte å se på litteratur på. Hvis man derimot skriver en punktroman på 48 sider, stort sett uten punktum og med svært store bokstaver, har man arbeidet i fire år med form. Det er bare vås.

For første gang i løpet av tre timer hever den stillfarende Saabye Christensen stemmen.

– Ta en roman som Halvbroren. Jeg ønsker å skrive noe som ser tilsynelatende lett ut. Det er to tyngdepunkter som for meg er helt sentrale: Det ene er stoffets tyngde, som er romanens grunnstoff. Ofte er det mørkt og tungt, og trekker nedover. Formen må derfor ha en type letthet og fremdrift som motvirker denne bevegelsen. Hvis begge bevegelsene hadde trukket nedover, hadde det blitt uutholdelig. Hvis begge trekker oppover, blir det kjedelig. Det er faktisk ingen som ser på den i mine øyne ekstremt krevende komposisjonen i Halvbroren. De tar for gitt at en som skriver romaner som selger ganske mye og samtidig skriver i denne såkalte realistiske formen, heller ikke jobber med form.

Han smiler igjen, forteller om da han leste opp fra Halvbroren for 40 fanger i Botsfengselet. Bibliotekaren åpnet for spørsmål.

– Det var sant å si ikke så jævla mange spørsmål, men alle satt og stirret forventningsfullt på en eldre kar på første benk. Mot slutten rakte han opp armen og kom med en lang intellektuell utlegning om sin lesning av romanen, ekstremt velformulert. Til sist sier han at han gjerne ville høre litt mer om tanken bak fortelleren, i og med at fortelleren er både førsteperson og allvitende. Det er mulig jeg er fordomsfull, men jeg hadde ikke forventet et slikt spørsmål – som jeg imidlertid hadde forventet alle andre steder, men aldri fått. Det var innledningen til en interessant dialog med en mislykket postraner, og det eneste stedet jeg har blitt konfrontert med noe av det komplekse i Halvbroren.

Fortsatt skriver Saabye Christensen gjerne for hånd. Datamaskin tok han første gang i bruk for under ti år siden.

– Jeg var veldig glad i skrivemaskiner. Jeg tror jeg hadde fem stykker til slutt, en i hvert rom. Etter Beatles kjøpte jeg en Rolls Royce-maskin med minne – kjempegod. Vendepunktet kom da den gikk i stykker og det ikke fantes steder der de hadde reservedeler. Da skjønte jeg at tiden var inne for å rykke et hakk opp i produksjonsmidlene, og begynte så smått på pc. Både Amatøren og Beatles skrev jeg for hånd. To ganger. Jeg førte inn på skrivemaskin. Det er et voldsomt fysisk arbeid. Jeg ødela håndskriften min. Nå skjønner jeg den knapt selv. Men kulepennen er fremdeles aktuell. Jeg noterer og skriver mange scener og dialoger for hånd. Det er råvarene og idéboken når jeg skriver inn på pc.

En liten notatbok har han alltid med seg. Han hører ikke på musikk mens han skriver, men alltid i pausene. Nå, for eksempel, lytter han mye til Tom Waits.

– Jeg forsøker å finne fram til musikk som forsterker en stemning som jeg også ønsker å få inn i rytmen i språket. Til Herman hørte jeg mye på en av de beste platene som kom ut på 1980-tallet, Van Morrison og The Chieftains' Irish Heartbeat. Det var kraft og melankoli på samme tid, et musikalsk uttrykk som traff meg veldig da. Da jeg skrev Beatles, hørte jeg ikke på Beatles.

Han ler kort.

– Timing er en undervurdert del av et litterært talent, det å velge tidsepoke for når man skriver den eller den romanen. Jeg begynte å skrive Beatles da jeg var 25. Da var det en perfekt avstand mellom tiden jeg skildret og alderen jeg var i. Jeg hadde ennå en klar og nær hukommelse om de enkelte låtene og atmosfæren. Samtidig hadde jeg den nødvendige avstanden til å se det utenfra. I dag hadde det blitt en helt annen roman.

– Plager det deg å bli eldre?

– Ja, det plager meg – igjen denne bevisstheten om tid. Man må velge hva man skal prioritere, sette opp sin egen kanon over uskrevne romaner. Jeg tenker på det, helt opplagt. Nå blir jeg 54. Så hvis alt klaffer, har jeg noen år. Men dette med tid blir mer og mer viktig for meg – tiden som ressursen som ikke er fornybar.

– Jeg har forstått det som at du er i gang med et nytt stort romanprosjekt?

– Jeg skriver hele tiden. Samtidig som man blir mer og mer oppmerksom på tidens begrensning, blir man også mye mer eksklusiv på hva man ønsker å bruke den til. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å forlate en del arenaer jeg har arbeidet på. Film, for eksempel. Musikk er vel kanskje det eneste jeg ønsker å fortsette med utenfor romanen. Lyrikken og novellen vil jeg beholde, selvfølgelig, sier Lars Saabye Christensen.

– Men alle distraksjoner utenfor det må jeg nok si høflig nei til.

Publisert 24. september 2007 | Til toppen av siden