Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Intervju

Følg historien!
Haruki Murakami: en alminnelig usedvanlig mann
av Mattis Øybø

(Heltene i Haruki Murakamis nokså merkverdige romaner passer ikke inn i våre forestillinger om den stressede, overarbeidede arbeidsmauren av en japaner. De deltar ikke i det livet som er definert av penger og karriere. De er enten arbeidsledige, på ferie, studenter eller uavhengige frilansere. De har falt ut av samfunnet, og demonstrerer heller ingen ambisjoner om å stige inn i det igjen. Drivende rundt i sin egen hverdag følger de sin egen alminnelighet. Men det er samtidig noe usedvanlig ved dem. Usedvanlig fordi det nettopp er deres alminnelighet som fører dem helt andre steder.)

Hvordan organiserer du arbeidsdagen din?

Mener du hver dag?

Ja. Hver dag.

Ok. Jeg står opp tidlig, omtrent klokken 5, og arbeider frem til omtrent klokken 12. Og så jogger jeg en time. Av og til skriver jeg litt etter det igjen også. Men jeg arbeider aldri etter solnedgang. Jeg lever et sunt liv. Jeg er en ganske alminnelig mann.

(Haruki Murakami er 50 år gammel. Født i Kobe i Japan. Bor i Tokyo. Murakami er en av Japans mest kjente og ikke minst mest suksessfulle forfattere. I alt har hans bøker solgt i ikke mindre enn 12 millioner eksemplarer i hjemlandet. De er oversatt til 14 språk, som inkluderer romanene Norwegian Wood, Sauejakten, Dans, dans, dans og Trekkoppfuglen, alle oversatt til norsk. Sistnevnte utgitt i år.)

Så hva bruker du som skriveverktøy, en datamaskin?

Ja.

Skriver du da setning for setning eller skriver du store tekstavsnitt om gangen?

Hva mener du?

Forskjellige forfattere legger jo ulik vekt på de forskjellige delene av tekstarbeidet. Don DeLillo sier f.eks. at han arbeider svært mye med en og en setning.

Jeg er nok annerledes. Jeg bare følger historien. Historien befinner seg et eller annet sted i meg selv, så alt jeg må gjøre er å finne den, finne ut hva den handler om. Så det jeg gjør er å følge historien på samme måte som man følger en sommerfugl med et nett. Idet historien dukker opp, skriver jeg. Det er veldig spontant, og det går fort. Jeg lar meg bli tatt av historien. Drivet i fortellingen er det viktigste for meg. Først etterpå arbeider jeg med setningene. Så på den måten er jeg en annerledes forfatter enn mr. DeLillo.

Men samtidig er det veldig lett å gjenkjenne en tekst som er skrevet av Haruki Murakami. Arbeider du med en klar bevissthet om din egen stil?

Å ja. Jeg har min egen stil. Jeg er veldig bevisst den. Jeg sørger for å bruke enkle ord, og unngår bevisst et vanskelig vokabular. Jeg plukker opp de enkle ordene, og skaper min egen stil derifra. Men vokabularet er bare materialet. Jeg er ikke interessert i materialet, men i resultatet.

(Hva vil det si å være alminnelig? Haruki Murakamis protagonister passer alle denne beskrivelsen godt. De er menn i tyve- eller tredveårene som ikke utmerker seg på noen måte. Toru Okada, hovedpersonen i Trekkoppfuglen karakteriseres nettopp slik; "… i bunn og grunn er du jo en helt alminnelig kar. Eller for å si det enda mer rett ut, det er overhodet ikke noe spesielt med deg." Toru Okada er arbeidsledig. Han steller hjemme for sin kone. Han handler, han lager mat, han stryker skjorter, han tar telefonen, han ser på TV.)

Det er et interessant forhold mellom øst og vest i dine bøker, kanskje særlig mellom det japanske og det amerikanske. Dette kommer bl.a. frem av de populærkulturelle referansene som er å finne i dine romaner. Tror du at du skriver med utgangspunkt i referanser som er globale?

Jeg tenker ikke bevisst på det. Men da jeg var en tenåring, i 60-årene, tiden for The Beatles og Rolling Stones, var popkulturen veldig sterk. Vi forelsket oss i denne kulturen. Den var så mektig. Med andre ord er denne kulturen naturlig for oss i Japan, på samme måte som den er det i Europa. Men vår kulturelle bakgrunn er forskjellig. Så hvis jeg skriver om The Beatles, med min japanske bakgrunn, vil det være annerledes enn det en europeer ville ha skrevet om dem. Mitt forhold er annerledes. Jeg kan ikke si hva forskjellene består i, men de er viktige for meg.

Så du plasserer de popkulturelle referansene i en japansk kontekst?

Ja, fordi jeg er en japansk forfatter.

Men hva vil det da si å være en japansk forfatter?

Det er et interessant, men samtidig et farlig spørsmål. Det er lett å bli lage stereotyper, å si at slik er den ene kulturen, og slik er den andre. Men jeg er først og fremst en forfatter, en historieforteller. Og det er mine historier. Jeg skriver dem. En leser kan hevde at jeg skriver japanske historier, og andre igjen at jeg skriver internasjonale historier. Men det bryr jeg meg ikke noe om.

Men relaterer du ikke dine romaner til andre japanske forfattere som Kenzaburo Oe, eller Yukio Mishima? Ønsker du ikke å ta del i en japansk litterær tradisjon?

Nei, jeg tror ikke det. Jeg har overhodet ikke vært påvirket av de forfatterne du nevner. Min litterære helt er Raymond Chandler. Jeg var helt gal etter kriminalromaner da jeg var tenåring. Jeg elsket de bøkene. På den måten ble jeg kanskje mer knyttet til Vesten, litterært sett. Men samtidig kunne jeg ikke flykte fra min egen kultur. Jeg tror dette har gitt bøkene mine en rar og blandet atmosfære, som for en utenlandsk leser kanskje kan virke eksotisk.

(Murakamis menn kjeder seg. Selv om ingen av dem egentlig klager over dette, så lever de likevel et liv som nok må karakteriseres som kjedelig, der de driver gjennom dagen. Men det er en spesiell form for kjedsomhet. I romanen Sauejakten fra 1982 (på norsk i 1993) sier hovedpersonen: "De fleste prøver å slippe bort fra kjedsomheten, mens jeg prøver å havne midt oppi den." For de alminnelige menn i Murakamis romaner er kjedsomheten en aktivitet, en bestrebelse som krever noe av en, og som åpner opp for noe nytt.)

I et intervju du gjorde med den amerikanske forfatteren Jay McInerney sier du at det ikke finnes noe ord for identitet på japansk.

Ja, det er sant. Det er veldig rart. Men når vi forsøker å oversette det ordet, kan vi ikke finne et ord som nøyaktig passer. Så derfor bruker vi det engelske ordet – "identity" – på japansk.

I det samme intervjuet sier du at du og andre forfattere i din generasjon var nødt til å rekonstruere det japanske språket for å kunne skrive den litteraturen dere ville skrive. Du sier: "Jeg måtte skape et helt nytt japansk språk for romanene mine. Jeg kunne ikke bare ta i bruk det eksisterende språket." Hvorfor? Hva måtte rekonstrueres?

Jeg bruker det japanske språket, men jeg trekker mening ut av det. Det er veldig spennende. Som jeg sa, jeg liker ikke et tungt vokabular, så det jeg gjør er å trekke ut denne tyngden. Jeg bruker ordenes enkle betydninger. Enkelte kritikere mener at min prosa er for lett. Men det er noe jeg gjør med vilje.

Jeg tror det engelske språket også er viktig her. Jeg har oversatt mange bøker fra engelsk til japansk. Det er et veldig interessant arbeid. Men i mine egne bøker bruker jeg det engelske språket til å skape mitt eget japanske språk. Jeg låner mye fra engelsk. Det er antageligvis en ganske eksperimentell ting dette, og jeg er overrasket selv over hvor godt det fungerer.

Er det en tradisjon i Japan for tunge ord, fylt med mening?

Absolutt. Japanerne mener at språket er veldig vakkert, veldig symbolsk og følsomt. Men jeg vil ikke ha den tyngden som ligger i det, så jeg trekker ut innholdet.

Er det en stor forskjell mellom høy og lav kultur i Japan, der bruken av det tunge språket er knyttet til den høye kulturen?

Ja. Akademikerne og kritikerne bruker dette tunge språket. De mener at en tung bruk av språket er høykultur og en lett bruk er lavkultur. Jeg er ikke enig. Jeg tror at man kan skrive en høykulturell historie med lette ord, hvis man blander det på den rette måten. Det tror jeg. Mine fortellinger er kanskje en ny måte, en tredje måte mellom underholdning og høykultur.

(Hva er kjedsomhet? I romanen Dans, dans, dans fra 1988 (på norsk i 1994) sitter hovedpersonen og ser på telefonen sin: "Vanligvis tenker man ikke over det, men stirrer man på den lenge nok, blir man slått av hvor rar den er. Telefonen ser enten ut som om den står og tripper etter å si noe, eller også gremmer den seg over å være fanget i sin egen form. En ren idé ikledd en klumpete kropp." Kjedsomheten trekker telefonen ut av sin kontekst. Telefonen ses på en måte den ikke er sett før. Tingene rives ut av sin sammenheng, og verden åpner seg. Det er i denne tilstanden Murakamis helter befinner seg. Kjedsomheten setter spørsmål ved enhver gitt mening, og åpner for nye sammenhenger og nye forbindelser. I Murakamis romaner blir også leseren gitt dette blikket. Midt i en verden som strømmer forbi, trer nye betydninger frem. I Dans, dans, dans står det: "Forbindelser. Alle slags underlige forbindelser ble knyttet." I Trekkoppfuglen står Toru Okada ved samme terskel: "Jeg åpnet øynene og lukket dem igjen. Mørket inni meg og utenfor meg begynte å blande seg med hverandre, og jeg begynte å bevege meg ut av meg selv, den beholderen som inneholdt meg.")

La oss snakke litt om din roman Trekkoppfuglen. Hvordan kom du opp med ideen for den romanen?

Tittelen! Den dukket plutselig opp i hodet mitt en dag: "Trekkoppfuglen". Ganske enkelt i grunnen. Jeg tror dette er et mønster for alle mine fortellinger, at et bilde eller et ord dukker opp i hodet mitt. Bare slik. Av seg selv.

Den første scenen kom deretter. En 30 år gammel mann er hjemme og koker spaghetti. Han lytter til radioen og plutselig ringer telefonen. Det er en begynnelse! Den scenen var så tydelig i hodet mitt. Jeg kunne nesten se den med mine egne øyne. Og med en gang bildet var klart, så var resten enkelt. Jeg bare fulgte historien.

Men jeg trenger konsentrasjon. Jeg står tidlig opp. Går til skrivebordet mitt, og setter meg ned. Jeg trenger nødvendigvis ikke å gjøre noe de første dagene, jeg må bare konsentrere meg. Kanskje sitter jeg der i tre, fire, fem dager uten at det kommer noe, men man må holde ut. Man må konsentrere seg om historien. Det er ikke enkelt. Men gjør man det, kommer historien til slutt. Det er akkurat som en lek. Men det er en hard lek. Det er vanskelig å få til.

Fortellingene dine er i grunnen strukturert som et dataspill: man går igjennom et univers, fylt av muligheter, der nye dører og vinduer åpner seg og bringer en videre til nye nivåer. Er dette en form for struktur, eller kanskje rettere, mangel på struktur, som du er på jakt etter?

Ja. Du har rett. Romanene mine er på mange måter som dataspill. Man må være oppmerksom og forsiktig. Man må se opp for alt, og man bør ikke gå glipp av noe. Alt kan skje. Det interessante med dette er at det er jeg som har programmert spillet, men jeg har glemt programmet. Ganske komplisert i grunnen. Programmet er programmert av meg et eller annet sted i underbevisstheten. Det er som en drøm. Men man vet ikke hvor drømmen ens kommer fra. Men fortellingen er det samme som drømmen.

Men betyr det at du både er spilleren og programmereren på samme tid?

Akkurat.

Men blir du selv overrasket av dine egne historier?

Ja. For eksempel: Da jeg skrev Norwegian Wood, visste jeg at jeg skulle ha 6 karakterer med i romanen. Men før jeg begynte å skrive, bestemte jeg meg for at tre av dem ville dø, og at tre ville overleve. Det var regelen. Men jeg visste ikke hvem. Jeg tenkte bare at jeg ville finne det ut hvis jeg bare fulgte historien. Og det gjorde jeg.

(Det er noe gåtefullt over Murakamis romanunivers. Nye forbindelser etableres, overraskende sammenhenger åpenbares, merkverdige krefter frigjøres. Murakamis protagonister kastes ut i disse nye forbindelsene. Verden åpner seg, og de tas med i strømmen av begivenheter rundt dem. De følger historien. Men hengitt denne strømmen oppdager de at de har mistet noe fundamentalt. De ser at det som satte livene deres i sammenheng er borte. Murakamis helter tar opp jakten etter det de har tapt. I Trekkoppfuglen intensiveres denne etter hvert som historien skrider frem. I begynnelsen leter Toru Okada etter en katt, et stykke ut i romanen retter jakten seg mot hans kone, Kumiko, som har forsvunnet, og til slutt fortoner letingen seg som et kall, en eksistensiell reise etter egen identitet. Det er dette tapet som skaper strukturen i Trekkoppfuglen. Retningen settes mot en kjerne som ingen aner hva er. "Jeg vet dette. Jeg vet at jeg vil finne veien dit hvor du er – du, den Kumiko som vil at jeg skal redde henne. Det jeg ikke vet ennå dessverre, er hvordan jeg skal komme meg dit og hva det er som venter meg der. I hele den lange veien som er gått siden du forlot meg, har jeg levd med en følelse av å ha bli styrtet ned i totalt mørke. Sakte, men sikkert nærmer jeg med kjernen, det stedet der tingenes kjerne befinner seg. Jeg ville bare si deg det. Jeg kommer nærmere og nærmere det stedet hvor du er, og jeg akter å komme enda nærmere.")

Av og til virker romanene dine svært realistiske, men så brytes det plutselig med noe som virker, ja, ganske rart. Idet jeg leser romanene dine blir jeg alltid konfrontert med en usikkerhet, med en ambivalens mellom det virkelige og det uvirkelige, det normale og det rare. Er dette en ambivalens du forsøker å oppnå?

Jeg kunne ha skrevet romanene mine i en realistisk stil. Men jeg vil ikke. Jeg er ikke interessert i en realistisk fortelling. Til tross for at jeg selv ikke egentlig tror på det overnaturlige, på spøkelser og slike ting, så trenger historiene mine det. Jeg vet ikke hvorfor. Hver gang jeg skriver en historie, trenger jeg en overnaturlig vending. Fantasien er viktig for meg. Den er historiefortellingens sanne kraft. Den er som en vakker kvinne. Jeg må sørge for at hun forblir ved min side. Jeg må overbevise henne, forføre henne. Det er viktig. Og for å gjøre dette bruker jeg enhver teknikk. Det beste man kan gjøre er å overraske henne. Være uforutsigbar. Det er som i 1001 natt, der Sheherazade må fortelle historier for sultanen. Jeg gjør det samme.

Men karakterene dine virker ikke overrasket selv?

Protagonisten er et vitne. I de fleste tilfellene sier han ikke hva han tenker eller føler, han bare observerer. Jeg liker den "coole" holdningen som man finner hos Philip Marlowe i Raymond Chandlers bøker – avkoblet, distansert. Jeg liker Nick Carraway, fortelleren i The Great Gatsby av Scott Fitzgerald. Han er en alminnelig mann. Og han er også et vitne. Gatsby er en spesiell skikkelse, en helt. Carraway observerer hva Gatsby gjør. Gatsby dør, men Nick Carraway endret seg gjennom å observere det som hendte. Jeg elsker den historien. Slik vil jeg også skrive.

Toru Okada er også en alminnelig mann. Men han finner etter hvert ut at han har en helt spesiell gave. Og på mange måter skjedde det samme med meg. Jeg er en ganske alminnelig mann, men det å kunne skrive romaner er en gave jeg har fått. Dette virker fortsatt veldig rart. Ikke før jeg var 29 år tenkte jeg på å skrive bøker. Men plutselig en dag gjorde jeg det. Det var som om det var sendt fra himmelen. En himmelgave. Jeg ble veldig overrasket. Men siden da har jeg vært en romanforfatter. Dette virker ganske overnaturlig, spør du meg.

(Det er mange måter å lese Murakamis beskrivelse av tap på. Man kan se på det som en lengsel etter å finne en egen posisjon overfor et samfunn der individet er på vei til å forsvinne, eller som et forsøk på å igjen knytte seg til sammenhenger som går hinsides den enkelte. Finne idealer. Finne sammenheng. Finne mening. "Jeg måtte få Kumiko tilbake. Med mine egne hender måtte jeg dra henne tilbake til denne verden. For hvis jeg ikke gjorde det, ville alt være ute med meg. Denne personen, det jeget som jeg hadde tenkt på som "meg", ville være fortapt." Murakamis metode går ikke igjennom en bevisst og objektiv analyse av begivenhetene. "Spekulasjonene brakte meg ikke videre," erkjenner Toru Okada i Trekkoppfuglen. Murakamis menn lar seg føre av hendelsene som driver gjennom dagene. "Du er nødt til å danse," oppfordrer den mystiske Sauemannen i Dans, dans, dans. Murakamis helter rives med av begivenhetenes rytme. Alminnelighet betyr også å være i sine omgivelsers vold. Strømmen av hendelser som rammer karakterene river dem med i retningen av svaret. Kalkulasjoner og spekulasjoner nytter ikke. Just go with the flow. Følg historien.)

I flere av romanene dine plasserer du en brønn sentralt i handlingen, som en slags inngangsport til det overnaturlige. Toru i Trekkoppfuglen går jo etter hvert igjennom veggen på bunnen av denne brønnen. Hvorfor denne fascinasjonen for brønner?

Jeg har alltid vært fascinert av brønner. Når jeg går forbi ser jeg alltid ned. Flere leser det som et symbol for det underbevisste. Kanskje det er sant. Da jeg var barn var det en brønn i hagen utenfor huset der jeg bodde. Den tiltrakk meg sterkt.

Det er en fantastisk bra metafor ettersom leseren nesten kan fylle det med hva han vil. Ønsker du å bevare denne åpenheten for leseren?

Ja. Jeg vil ikke fortelle leseren hva han skal mene. Han må stå fri.

Men feirer du ikke også denne åpenheten? Brønnen representerer jo et slags tilfluktssted. Leseren er invitert til å se verden med nye øyne, fra bunnen av brønnen.

Jeg gjør på mange måter det samme når jeg skriver bøkene mine. Jeg går ned til bunnen av brønnen. Jeg konsentrerer meg og går gjennom veggen der nede. Akkurat som Toru. Det er det jeg gjør hver dag. Brønnen er kanskje en metafor for det. Jeg skriver om det jeg gjør når jeg skriver. Det er min historie. Hva ville jeg se hvis jeg gikk igjennom den veggen. Det ville jeg vite.

Brønnen er også tom, en tomhet som korresponderer med det dine karakterer synes å ville fylle. Hva er de på jakt etter?

La meg svare på det spørsmålet på denne måten: Etter krigen, 1945, jobbet japanerne mye. Vi trodde at jo rikere vi ble, jo lykkeligere ville vi bli. Det trodde vi. Det var derfor vi jobbet så hardt. Og vi ble rike. Men vi ble ikke lykkeligere. Vi mistet noe, en mening, et mål. Med andre ord tapte vi. Vi pleide å være idealistiske, men vi er ikke det mer. Jeg tror unge mennesker ser etter en ny mening, nye idealer, nye mål. Men det er ikke lett. Det tar tid. Så vi er fortsatt tapt for oss selv. Jeg tror min historie forteller at denne tomheten – ingen mening, ingen mål, ingen idealer – jeg tror min historie forteller at vi må arbeide hardt for å finne dem igjen. Jeg tror det er hva historien betyr. Og det er derfor mine protagonister er alminnelige menn. Toru Okada i Trekkoppfuglen forsøker hardt å finne igjen det han har mistet. Han er ærlig, han er følsom. Hans evner er kanskje begrensede, men han forsøker å finne ut hva som er riktig. Det er en fortelling om en vanlig manns bestrebelser på å finne ut hva som er rett. Her er han på jakt etter sin kone. Han vet at han må gjøre det. Uansett hvor hardt det er.

Dette gjør meg kanskje til en moralistisk forfatter. På samme måte som Raymond Chandler er det.

Men denne letningen etter mening, etter å finne ut hva som er rett og hva som er galt, denne foregår på et veldig individuelt nivå.

Å behandle dette på et samfunnsmessig, nasjonalt nivå er utrolig vanskelig. Men når man går ned på et individuelt nivå er det mulig. Det er det jeg ønsker å skrive om.

Da jeg var student, var det en revolusjonær bevegelse i Japan. Idealismen var der. Men den er borte nå. Jeg mistet meg selv på den tiden. På 70-tallet. Jeg visste ikke hvilken mening livet mitt hadde. Jeg tror det samme skjer med unge mennesker i dag, det samme som skjedde med meg på 70-tallet.

(Så hvor ender man opp hen etter å ha fulgt historien? Finner Murakamis helter det de har mistet? Ja. På en måte. Murakami forteller forløsende historier. Romanene hans gir et svar. Jakten slutter. Karakterene slår seg til ro. Om det er identiteten, sammenhengene, eller Gud som er funnet er egentlig likegyldig. Murakamis helter gis en utvidet bevissthet. I Trekkoppfuglen konkluderer Toru: "… det jeg har vært igjennom, har vært uhyggelig komplisert. All verdens skikkelser har trådt frem på scenen, og de merkeligste ting er skjedd etter tur. Nå er det gått så vidt at om jeg prøver å få en viss orden på dem, blir det bare rot. Men sett litt på avstand er tråden som går igjennom dem helt klar." Murakamis alminnelige menn lar seg omfavne av sine omgivelser. Ved å følge historien mottar de verden. Gjennom å være vitne endrer de seg. De når en større bevissthet, kjedsomhetens etikk, alminnelighetens moral.

Du har i det siste arbeidet med en bok der du intervjuer ofre for og gjerningsmennene bak Aum-sektens gassangrep i undergrunnen i Tokyo i 1995. Det kan virke som om du her fortsetter å reflektere over det Japan har tapt.

Ja. Ofrene er menn og kvinner som jobber. De tilhører systemet. De drar frem og tilbake mellom hjem og jobb hver dag. De lever et vanlig liv med familie. De arbeider hardt. De har sin egen etikk. Men dette hardt arbeidende livet gjorde ikke landet noe lykkeligere. Vi ble rike. Men vi er ikke lykkelige. Kultmedlemmene sa nei til systemet. Men de fant ikke sin egen vei. De ble medlem av sekten og fulgte en leder, en guru, og de tok livet av uskyldige mennesker. Det er galt.

Det er ikke lett å være et individ i Japan. Jeg tror det har mye med religionen å gjøre. I kristendommen inngår man en kontrakt med Gud. Men i buddhismen finnes ingen slik kontrakt. Det er noe kollektivt. Det er derfor jeg tror at mentaliteten i Japan og i Vesten er så forskjellig. Det er derfor vi ikke har et eksakt ord for identitet på japansk. Når man inngår en kontrakt med Gud, etablerer man en identitet, men det har ikke vi.

Men du forstår hva lengselen innebærer?

Ja. Jeg vet hva de menneskene følte da de gikk til sekten. Jeg er en historieforteller, en romanforfatter, så jeg stoler på fortellingens makt. Det finnes alternativ, noe jeg håper man vil kunne se gjennom mine fortellinger. Det er ikke lett. Det er tøft å lete etter noe på egen hånd. Men man må gjøre det. Det er det eneste vi kan gjøre for å overleve.

Publisert 27. september 1999 | Til toppen av siden