Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Anmeldelse

Etterlatt
... av myten om Axel Jensen
av Mattis Øybø

Axel Jensen
Jumbo
Redigert og bearbeidet av Olav Angell
Cappelen, 104 sider

I møtet med Axel Jensens forfatterskap er man nesten villig til å tilskrive han en mytisk posisjon. Han utstråler en glans som stort sett har vært forbeholdt Agnar Mykle i norsk etterkrigslitteratur: omdiskutert og mistenkeliggjort for å være pornograf (for Line i 1959), samt mystifisert under lengre fravær fra den litterære offentligheten. Når han så igjen utga en roman etter lang tids stillhet, ble han nok en gang utgangspunktet for en norsk litteraturdebatt. (Per Egil Hegges slakt og Fredrik Wandrups ros av romanen Lul i 1992, etter 13 års litterær taushet, førte til nye diskusjoner om Jensens forfatterskap). Samtidig er han gått klar av de politiske bevegelser som sentrale deler av norsk litteratur etter krigen har fått sine merker av.

I dag er han rammet av sykdom, noe som samtidig med, og ikke minst på grunn av hans sterke engasjement i Salman Rushdie- saken, bare er med på å utdype den aura som navnet hans bærer. Det er i disse omgivelsene en ny selvbiografisk roman gis ut; i samarbeid med forfatteren Olav Angell er det kommet en frittstående fortsettelse av Axel Jensens selvbiografiske romaner som ble utgitt på slutten av 70-tallet. 20 år etter Junior og Senior kommer Jumbo.

Det er et sammensatt utvalg av dagboksnotater og reiseskildringer fra 50- tallet som danner utgangspunktet for Jumbo. Romanen åpner med en skildring av bestefarens hermetikkfabrikk, en fabrikk barnebarnet er tiltenkt å føre videre. Men for en ung mann med forfatterambisjoner er ikke "Axel Jensen Kjøtt & Fedevare Industri" fremtiden han har forestilt seg: "Jeg har stukket vekkerklokken under puten. Orker ikke tikkingen fra dommedagsmaskinen. Den eksploderer hver morgen klokken fem. Fabrikken! Fabrikken!" Han skriver små litterære passasjer fra et kommende forfatterskap på baksiden av hermetikkboksenes etiketter. "Jeg liker å skrive på baksiden av etikettene. Det er min hevn. Med den vil jeg vise at pennen er mektigere enn kjøttbollene." Senere i boken drar unge Axel ut i verden. Han ser andre landskap, han møter andre mennesker, i Hellas, i Nord- Afrika, i Sahara.

* * *

Da Axel Jensen debuterte i 1955 med Dyretemmerens kors var det nettopp som en bereist og verdensvant forfatter han ble presentert. Han ble beskrevet som "Luffer og Livskunstner", "Vagabond", og ikke minst som en ung mann innlest i Østens tenkning og filosofi. Debutromanen var delvis skrevet i Sahara, noe som selvfølgelig ga datidens kulturjournalister og anmeldere rikelig anledning til å knytte ord som "eksotisk", "mystisk" og "surreal" til ham, ord som har blitt hengende ved Axel Jensens forfatterskap den dag i dag.

Imidlertid har Axel Jensen aldri forlatt det realistiske språket, men han har derimot radikalisert det. Og ved å vrenge dette språket ut, har han åpnet for noe annet, noe nytt, innenfor det virkelighetsnære, det realistiske. (Bare tenk på Epps klisjéer og Luls radikale mediespråk). I et intervju på 80-tallet blir det brukt et begrep som "imaginær realisme" for dette, og i samme intervju sier han selv: "... dersom du pøser på med hele realismens program, går det faktisk an å beskrive en ikke- eksisterende imaginær verden med hallusinatorisk klarhet." Selv om han nevner dette i tilknytning til en annen forfatter, er det likevel mulig å lese mange av hans egne romaner som en virkeliggjøring av dette programmet. Og det er kanskje derfor Axel Jensens tekster beskrives som "eksotisk", "mystisk" eller "surreelt".

Slike ord kan vi også knytte til Jumbo. Men istedenfor å være «eksotisk» slik vi kan forstå det etter Oblidor- triologien (Epp, Lul, Og resten står skrivd i stjernene), så bærer de fleste tekstene i denne boken preg av å være eksotisk slik 50- tallets kulturjournalister brukte ordet i møtet med en forfatter som hadde vært i Sahara, lest Østens filosofi osv. Her står lengsel og utbrytertrang i fokus, samt det resulterende møtet med det andre, det fremmede: "Sangen forandrer seg. Fremdeles har ikke ekstasen smeltet nattens is, men musikken har fått noe sanselig ved seg. De høye tonene holdt seg lenge og skjelvende. Det synges ikke lenger om Allah. Det synges ikke om nomaden som bryter leiren i den tidlige morgen og drar bort med følget sitt. Rytmen har ikke kamelenes passgang i seg, den tålmodige håpløsheten som er livets vei mot døden. / Det synges om kvinnen."

Det er ikke tvil om at en tekst som Jumbo bærer Axel Jensens signatur. Men det er en signatur som stammer fra en tapt tid, fra et lengsels- og utbryterprosjekt som idag virker forbigått, ferdig, avsluttet, etterlatt. Det er derfor man spør seg hva som egentlig står i forgrunnen i en tekst som denne?

I innledningsordet til Jumbo står det: "Olav Angell har også snust seg frem til litterære tekster som fins i mapper og kofferter i Axel Jensens hjem i Ålefjær. Særlig har en såkalt "femte koffert" budt på interessante funn, og større deler av dette funnet vil bli tilgjengelig for lesere i nærmeste fremtid." Dette minner jo igjen om Mykle, hvor etterlatte manuskripter blir gjenstand for spekulasjon om mulige "litterære skatter", "Den Store Norske Romanen", eller andre fraser som til stadighet er i omløp i en norsk litterær økonomi. Og hva annet enn akkurat en slik frase er en såkalt "femte koffert"? (Hvor er de fire andre? Hva var det i dem?) Gjennom dette oppstår det tvil om motivasjonen for utgivelsen av en bok som Jumbo. For den rettferdiggjør seg selv kun gjennom en slik snusing fra mytens loft og kjellere, mapper og kofferter. Og tilslutt er det leseren som blir etterlatt av en bok som kun er til for å tjene sin egen myte, myten om Axel Jensen.

Publisert 27. mai 1998 | Til toppen av siden