Jubileumshilsen Av Jens Stoltenberg
Tale «Børs og katedral»
Av Erik Must
Profil Et slag for amatøren
Lars Saabye Christensen intervjuet av Kåre Bulie
Profil «Det er vi som er de siste anarkistene»
Horace Engdahl intervjuet av Christian Kjelstrup
Refusjonsbrev
Av redaktør Johan Borgen
Novelle Yama
Av debutant Axel Jensen
Bildeserie Utvalgte Vinduet-forsider fra 1947 til 2007
Gjendiktninger Wallace Stevens’ alderdomsdikt
Til norsk ved Jan Erik Vold
Reiseskildring Noe om Georg Johannesen og liv og død-situasjoner – eller: Jeg vet ikke hva
Av Nils-Øivind Haagensen
Reiseskildring Om fingeren som ikke viser vei Av Andreas Viestad
Debattessay Intimitetstyranni? Av Espen Haavardsholm
Debattessay Innholdisme Av Per Bjørnar Grande
Haiku Seks haiku
Av Inge Haugane
Spalte Ein ganske fotnoterik guide til: Litterære jubileum
Av Are Kalvø
Bokomtale Møllerens skrift
Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden og Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen

Av Kaja Schjerven Mollerin
Bokomtale Syngende prosa fra sør
Edward P. Jones: The Known World og All Aunt Hagar’s Children

Av Erik Bjerck Hagen

Innhold Vinduets novellenummer:

Leder

1. premie
Reidun Elise Foldøy: «Den store dagen»

Delt 2. premie
Karine Nyborg: «Det må være en grunn»
Eva Sannum: «Love me tender»

4.-10. premie
André Aronsen: «Marsha»
Lena Niemi: «En grav og gå til»
Arild Rossebø: «Magda og Ludvig»
Stein Slettebak Wangen: «Kjære liv»
Eivind Riise Hauge: «Fars sigaretter»
Tommy Kvarsvik: «Bil A, bil B og Tore – en studie i det rekonstruerte liv»
Knut Rage: «Ein stad finst det nokon»

Essay

Uvirkelighetsvirkeligheten
Om Underground av Haruki Murakami
av Nikolaj Frobenius

Om morgenen den 11. september 2001 satt jeg i en flyvemaskin som skulle frakte meg fra St. Petersburg til Stockholm, derfra skulle jeg fly videre til Oslo. Om bord på flyet satt jeg, helt uvitende om det som samtidig inntraff i New York, angrepet på tvillingtårnene i World Trade Center, og leste en bok av Haruki Murakami som heter Underground. I all enkelhet tar boken for seg Aum-sektens gassangrep på Tokyos T-banesystem i 1995 hvor 12 passasjerer døde og hundrevis ble skadet.

* * *

Angrepet på World Trade Center var for mange en uvirkelig hendelse, en dystopi som ennå ikke var klekket ut. Selv mange science fiction-forfattere sa: Dette skulle ikke kunne hende. Hvordan kunne det hende, og hvorfor var det ingen som forberedte oss på at det kunne hende? Verden virket, i en tid, lamslått, språkløs, ute av stand til å innbille seg virkeligheten.

Det var bare i et øyeblikks lammelse vi innbilte oss at ingen hadde gjort oss oppmerksom på katastrofenes mulighet.

I romanen Mao II beskriver Don DeLillo maktesløsheten i en verden hvor terrorister har tatt over det sinnet som tidligere fantes hos forfatterne. Opp gjennom historien er det forfatterne som har følt seg beslektet med den voldelige mannen i mørket. Vesten er redusert til uklarhet og overflod, sier en talsmann for terroristene i DeLillos bok, og terror er det eneste meningsfulle vi kan gjøre. Det ligger en desperasjon i dette som vi kan kjenne igjen, men der stanser alle likheter. Stilt overfor terroristenes voldelige rasjonalitet insisterer litteraturen på betydningen av det mangetydige og irrasjonelle.

* * *

Murakamis bok om gassangrepet på Tokyos undergrunnssystem tar ikke utgangspunkt i Aum-sektens fanatisme og religiøse anfektelser. Den begynner et helt annet sted, i den motsatte enden, kan vi kanskje si. Den begynner i den tryggheten vi skulle ønske aldri tok slutt, og som likevel, idet den brått er over, kjennes som et falskneri, noe vi ønsker å støte fra oss og aldri oppleve igjen. Underground begynner i T-banevognene, blant passasjerene, og fører oss inn i en verdensanskuelse rett før den kollapser. Forfatteren dveler ved dette øyeblikket, det trivielle ubehaget, varmen i kupeene. Når våknet passasjeren den morgenen? Hva spiste hun til frokost? Hvilke planer hadde hun lagt for den dagen? Med uutholdelig tålmodighet penser intervjueren (Murakami) passasjeren inn på den dagen som i tilbakeblikket framstår med en nesten grusom nonchalanse.

De intervjuede i den første delen av boka er uten unntak «alminnelige» japanere, på vei til jobb. I korte innledninger, blir de beskrevet med noen umiskjennelig nøkterne Murakami-karakteristikker. «Alt i alt var han en skikkelig fyr – som en morgen tilfeldigvis var så uheldig at han ble gasset på vei til jobben.»

Murakami dveler så lenge ved denne situasjonen – den skikkelige fyren, den skikkelige dama, på vei til jobben, at det gjenkjennelige får en forunderlig kvalitet. Den kjedelige rutinen blir i Murakamis bok forandret, ikke til en nostalgisk trygghet vi lengter tilbake til, men snarere til en drømmelignende tilstand som skjuler en skrekkelig og tiltrekkende uro under overflaten.

En av intervjuobjektene forteller at han fikk symptomer på forgiftning den morgenen. Han ble sendt hjem fra kontoret og fikk beskjed om å oppsøke en lege. Men i stedet for å dra til sykehuset, drar han hjem og forteller kona si at han vil ha skilsmisse. Etterpå kommenterer han: «Selv om ekteskapet vårt hadde skrantet en stund, tror jeg ikke at jeg hadde bedt om skilsmisse, hvis det ikke hadde vært for gassangrepet.»

Trivialitetene er plutselig lukket inne i et drømmelignende reservat. For flere av ofrene er dette tydelig. Det er ubehaget, hodepinen, angsten for ikke å gå ut de klamrer seg til. Det er uroen de ikke vil slippe, og de snakker om den med en merkelig omsorg. Rutinene som har preget livet deres før angrepet, er det flere som tar direkte avstand fra.

For andre virker viljen og ønsket om forsoning forsterket inntil det absurde. Jeg tenker: Ingen kan være så gode. Denne godheten må være en form for godhet som jeg aldri har sett maken til.

Murakami har stor omsorg for den objektive språktonen i denne boka. Hele tiden sørger han for at forfatterens inngripen i samtalen er minimal. Intervjuobjektenes forvirring og nøling er observert med en urovekkende tålmodighet. Hvorfor har denne usikkerheten hos intervjuobjektene vært så viktig for Murakami, spør jeg meg, og legger først ikke merke til at jeg allerede er dratt inn i den samme uavklarte tilstanden.

Høyt oppe i lufta, på rad 23 i et Boeing-fly på vei fra St. Petersburg til Stockholm, blir jeg oppmerksom på de små tingene som omgir meg: den svarte skinnveska som stikker litt fram under setet skrått overfor meg, kvinnen som sover med åpen munn, flyvertinnens blikk som sveiper over passasjerene.

Det fremste trekket ved Murakamis bok er kanskje nettopp dette: at den ved hjelp av de dagligdagse rutinene klarer å vise hvordan følelsen av uvirkelighet har sivet inn i de uheldige passasjerenes liv som en gass, og forstyrret, forvansket og snudd virkeligheten på hodet.

* * *

Da jeg endelig lander på Gardermoen, strener jeg gjennom flyplasshallen, distré kanskje, utålmodig etter å komme hjem etter en ukes reising i et fremmed land, en kultur jeg ikke kjente. I taxien veksler jeg bare noen enkle gloser med sjåføren, og det er først da jeg går ut av bilen på gatehjørnet og blir møtt av min ti år gamle datter på trappen, at jeg hører ordene: «Har du ikke hørt hva som har skjedd?» I løpet av noen sekunder kan hun avlese uskylden i ansiktet mitt og vet at jeg ikke har hørt noen ting om det som har hendt i New York. På flyet fra St. Petersburg har jeg sittet og lest i Murakamis bok, jeg har vært trukket inn i teksten, i tankene om uskyldens umulighet og rutinene som plutselig forandrer seg. Da jeg sitter foran TV-skjermen og ser på flyene og tårnene, flyene og tårnene, slår det meg at jeg i noen timer har vært lukket inne i en mange timer lang parentes, utenfor historien, i en egen lomme sammen med denne teksten av Haruki Murakami og passasjerene hans. Det begynner å røre seg i meg, en stille, snikende uro som bare noen timer senere har fått meg til å glemme at jeg satt og leste Underground på flyet til Stockholm, og snart får jeg en følelse av at reisen ikke har hendt.


Teksten er også trykket i Vinduet 2/3-2001

Publisert 17. desember 2001 | Til toppen av siden