2. Fra Barbara Raskin: Hetetokter

Å være unge og nygifte på slutten av femtitallet og på begynnelsen av sekstitallet var herlig, fordi ekteskapelig sex den gangen kunne sammenlignes med å drikke alkohol etter at forbudstiden var over. Bare det å kunne gjøre det hvis og når en hadde lyst, gjorde det spesielt. Derfor lå det alltid en overflod av seksuelt overskudd over sammenkomstene våre. Det lå et skjær av sex over ekteskapets unge, deilige ansikt, og parene følte en enorm seksuell godvilje mot hverandre. Folk kom og gikk og snakket om Alexandriakvartetten og Durrells tohodete uhyrer de kjønnssammenbundne og tydeligvis uatskillelige siamesiske tvillingene mann og kone.

"Jeg tror sekstiårene tok rotta på oss," sier Elaine ettertenksomt. "Det var så vilt. Vi var gift, men ingen følte seg gift. Eller så var ekteskapet irrelevant eller noe. Det var så mye forskjellig. Og nå er alt borte."

"Ja, ja, vi får redde det som reddes kan," sier jeg energisk, til tross for følelsen av uendelig tretthet. "Jøss, så sulten jeg er."

"Jeg går og ser om vi har noe mat." Elaine reiser seg igjen ruvende, men allikevel spøkelsesaktig i nattkjolen. "Mitt største problem er at jeg er politisk utbrent. Vil du også ha en ny drink?"

Jeg rekker henne motvillig glasset.

Politikk spilte en viktig rolle for oss.

Det er få som har vært på valgseierfester over det rent lokale plan. På den annen side reiste vi hvert fjerde år på demokratenes landsmøte for å holde oss politisk orientert, selv om vi ofte ankom med forskjellige menn. I Miami i 1972 var det en som spurte Sheril om hun var marxist. Hun tenkte seg litt om og sa: "Nei, jeg er demokrat." Vi var alltid demokrater, hvis det da ikke var et reformforslag på trappene, selvfølgelig. Noen av oss anså seg til og med som opprørere.


Tilbake