3. Alberto Moravia: Mannen som ser

Blant de mange litterære teoriene som jeg etterhvert har kommet til å utarbeide gjennom de forelesningene jeg gir mine sløve og likegyldige studenter og det med en generøsitet som jeg senere har angret på og skammet meg over, er det én som i den senere er blitt stående for meg med en skremmende klarhet, og det er den følgende: voyeurisme, eller "kikking" om man vil, ligger til grunn for all fortellekunst og nok enda tydeligere for all filmkunst. Derimot ser jeg den ikke i skulpturen eller i maleriet, fordi dette er kunstformer som fremstiller noe statisk, og kikkeren betrakter ikke først og fremst objektet, men bevegelsen; hvordan objektet ter seg. I tillegg bør oppførselen til den som blir betraktet også ha preg av noe streng privat, noe som ikke bør sees uten at det frembringer en følelse av å begå noe taktløst, med mindre man da ikke er en kikker. Sagt på en annen måte, og da holder jeg meg utelukkende til litteraturen, lar en romanforfatter oss få se ikke bare det vi utmerket godt kunne ha vært vitne til, men også ting og hendelser som bare en kikker ville kunne ta del i. Fremstillinger av såvidt offentlige hendelser som et ball eller en parlamentskonferanse kan vanskelig sies å ha elementer av kikking i seg, mens en beskrivelse av noe så privat som en seksualakt er åpenbart voyeuristisk. Man har jo ganske enkelt ikke samleie rett for øynene på andre, så når en forfatter skildrer to mennesker som ligger sammen, lar han oss på sett og vis se denne hendelsen gjennom et tenkt nøkkelhull. Voyeurismen hos forfatteren blir også ofte fordoblet ved at hendelsene blir fortalt som sett gjennom en av bokens personer, som for eksempel i den berømte scenen hos Proust der fortellerpersonen betrakter Monsieur de Charlus mens denne elsker med giletier'en Jupien.


Tilbake