Norske litteraturmytar og hang-ups, sett gjennom irakiske, eritreiske og palestinske auge.

Et foredrag om palestinerne i Kairo i folkemordets tid, opprinnelig holdt under Vinduets arrangement i Hamsunsalen i Gyldendalhuset 25. november 2024.

Kristina Leganger Iversens Det sanne og det synlege er ein presis tekst om blikket si makt – og korleis det formar, krenkjer og definerer kvinner i dag.

En samtale om romanen Gjenferdet inn, søsterskap, Hamlet og de mulige politiske implikasjonene av katarsis.

I palestinske Sahar Khalifehs romaner står Nablus' befolkning i sentrum, alle de som navigerer det lille livet mens historiens bølger treffer dem.

To nyskrevne dikt av Mary Ailonieida Sombán Mari.

To nye norske romaner tematiserer minne og hukommelse, men ingen av dem virker spesielt opptatt av verken subjektivitet eller bevissthet. Er vi kanskje på sporet av en ny tid?

Et slags reisebrev fra Amsterdam.

I Karoline Mirković’ roman Divnas bok følger vi Divnas søken etter identitet når det fellesbalkanske Jugoslavia oppløses. Hvem er man mellom Veitvet og Zlatibor?

Et sted mellom autofiktiv roman og litterært essay, urinnvåner og oppdagelsesreisende finner vi Gabriela Wieners Huaco-portrett.

I är det 100 år sen James Baldwin föddes. Hans verk fortsätter i dag att fascinera i sin genomlysning av sexualitetens mångbottnade väsen. En essä om romanen Another Country (1962).

Forlegger i Communicatio forlag, Sverre M. Nyrønning, har utgitt en rekke fribyforfattere, blant disse Musa Mutaev. Nå spør han seg om norsk litteraturbransje aller helst vil ha en assimilert litteratur.

Om å trosse sin indre motstand og utsette seg selv for litterær bevissthetsutvidelse.

I Det kinesiske rommet skriv Jan Grue klisjéfylt om menneske som blir robotar. Dårleg er denne boka likevel ikkje, ho er heilt grei.

Fra Enheduanna (2286 fvt.) og fram til dagens palestinske diktning har poesien vært et forsøk på å endre omverdenen.

Jonas Bals gir en god innføring i kamper mot fascisme som blir stadig mer aktuelle. Dessverre forsvinner den viktigste antifascismen ut av syne.

Den Kvinnelige Bosniske Forfatteren eller utakknemlig immigrant er roller hun er blitt tildelt i Tyskland. Men nøkkelspørsmålet for Lana Bastašić, både i kunsten og livet, er og forblir hva hvis?

Stjerneskuddet Logan February startet med å skrive emo tenåringspoesi på Instagram. Nå ønsker hen å ta tilbake kroppen, og spør seg om ikke frihet først må komme innenifra.

Hvis litteraturen er et speil, er den et knust speil. Refleksjonene peker i ulike retninger, og det knustes styrke ligger i å unndra seg klare svar, sier syrisk-palestinske Ghayath Almadhoun.

Gjennom flerspråklig lek blottstiller tyske Uljana Wolf etablerte størrelser som nasjon og morsmål.

Om Tishani Doshis poesi, og om det selvmotstridende faktum at minnet var glemt i 30 år. Hvor var det?

Igjen står dei tomme husa, dei viltveksande markene, og den usynlege observatøren. Om døde forteljarar i bøkene til Yan Lianke, Han Kang, Sara Stridsberg og Yu Miri.

Hvem er fri i skrivingen? Om farsportrettene i de seneste bøkene til Sumaya Jirde Ali, Camara Lundestad Joof og Zeshan Shakar.

Hva kan man observere på vei nedover Europa sommeren 2024? En stillemarsj for Palestina, nynazistiske rich kids, provinser av solsikker, sjekkpunkter, koloniale jagerfly, resignerte poeter og fengslede journalister. Er det dette som er skriften på veggen?

Med femte bind i Morgenstjerne-serien fortsetter Karl Ove Knausgårds okkultisme i en utpreget maskulin tradisjon.

Igjen handler bokdebatten om etikk, men i år også om andre verdenskrig og mannlige romanforfatteres fascinasjon for ondskap.

I Brynjulf Jung Tjønns seneste diktsamling Norsk kjærleik plasseres jegets fremmedgjorthet midt i det nasjonale selvbildet.

Kathrine Nedrejords roman av året er politisk intelligent, kunnskapsrik og innom hele det menneskelige følelsesregisteret. Det blir det god litteratur av.

Inger Christensen innbyr til assosiativ lesning, også i ny språkdrakt. Men hvorfor kjennes svensk ut som krystall, mens dansk er så keitete?

To nyskrevne dikt av den palestinske poeten Asmaa Azaizeh.

Eksilerfaringa har gjeve oss innsiktsfull litteratur i fleire tusen år, men for norske forlag anno 2024 verkar det som for mykje bry å skulle gje ut ein fribyforfattar.

Urskogen mellom Polen og Belarus er gjenstand for en humanitær katastrofe. En rapport fra et skriveopphold, festivalen Poesi i Skogen og møter med aktivister. Hvor mange mennesker har grensen svelget? 

Til slutt blir øynene låst inne av alt de har sett, kroppen en uoverskridelig grense og munnen taus. Og i all denne gemenheten later ikke forfatteryrket til å ha noen plass.

– Jeg tror mange kvinner ikke tillater seg å skrive virkelig stort, på en måte som kan bli farlig, sier skuespiller og dramatiker Kate Pendry i et eksklusivt intervju.

Hva er dramatikkens essens? Er det teksten eller rommet? Vinduet har vært på Bergen dramatikkfestival for å finne det endelige svaret.

27. september hvert år skrev Christa Wolf et dagbokinnlegg. Over femti år med dagbok gir oss et bilde av en kompromissløs forfatter i et DDR i oppløsning. Selv kalte hun dagboken en øvelse i å fortsatt se virkeligheten.

Torild Wardenærs nye dikt byr på klokskap og melankoli i møte med utrydningstruede arter. Men hva er det egentlig den økokritiske poesien vil i verden?

Skyld-, straff- og skjebnebegrepene i svenske Kayo Mpoyis debutroman minner om dem vi finner i de greske tragediene. Men Mai betyr vann makter likevel å virke frisk og fornyende.

Et stykke glemt litteraturhistorie ser dagens lys, gjengitt og fortalt innenfor nye permer. Nina M. Schjønsbys bok er en studie av vennskapet og det litterære rommet mellom Camilla Collett (1813–95) og Emilie Diriks (1810–43).

Solplomme av Anna Kleiva og Vilde Tuv er livsbejaende på en måte økokritikken sjelden er. Det tverrkunstneriske samarbeidet er som en ode til det å skrive og leve i en verden som kanskje faller sammen rundt oss. 

Jeg kan ikke skrive dikt uten å bake brød, feie et gulv, grave i kjøkkenhagen, vaske klær, flette en kurv.

To dikt fra den svenske gjendiktningen En flöjt av mörker av Somaya El Sousi.

Et dikt av Gunnar Wærness skrevet med utgangspunkt i Benjamin Netanyahus nå slettede tweet om «mørkets og lysets barn.»

Tolv postkort frå ein sommar i Paris.